Han utforsker rett og slett sin egen tilværelse og virkelighet ved å stille spørsmål knyttet til sin egen forgjengelige eksistens. Sentralt i romanen står hovedpersonens tidligere elsker Ane og bestevennen Sivert og deres to vidt forskjellige oppfatninger av det virkelige og kunsten. Ane, som søker ro og orden ved å distansere seg fra virkelighetens mangfold via musikken, og Sivert, som bevisst søker tilflukt fra sin kaotiske og skyldfølende farsarv i et virvar av følelser, forsøker begge å dominere vår forteller ved å nekte ham sitt eget frie «rom». Ved første øyekast kan det kanskje virke som deres respektive grep til en viss grad har revet i stykker den aldrende kunstnerens ego i det han framstår som et lappeteppe av deres traumatiske minner og virkelighet, men ved reisens slutt står det klart for oss at det den eneste som har maktet å bevare sin egen identitet i oppbruddet er vår forteller.

Peter Serck viser i denne komprimerte romanen at han mestrer språket til fulle. Rytmen og framdriften i romanen føles på mange måter som en feberfantasi i seg selv. «De Andres Rom» må være noe av det absolutt beste som slippes denne bokhøsten.

Anmeldt av Jarle Eriksen