Popmusikk har han laget, Magne F. Det er det han kaller seg som plateartist. Han serverer den i et flott cover som viser kunstneren. Bok har han også gitt ut. Som kunstner har han fått anerkjennelse for sine arbeider. Det har han også som musiker, men ikke som soloartist.

Umiddelbart har dette albumet noe catchy ved seg. Det er noen elementer her som fenger. Med det har vi sagt det positive.

For Magne F synger med den stemmen han har. Og det er ikke rare greiene. Han har i et intervju sagt at han synger bedre enn Morten Harket. En stor spøk – selvfølgelig. Magne F har store problemer med å treffe tonene. Dette låter til tider direkte surt. Og det er voldsomt irriterende å lytte til. Det er lett å tolke ham dit at han i likhet med de andre i bandet ville gi ut en soloplate. Han gjorde det for sin egen del. Det preger produktet som vil veldig innadvendt. Og dette vokser heller ikke ved gjentatte høringer. Tvert imot. Og det hjelper ikke med Coldplay-hjelp heller.

Anmeldt av Erling Brøndmo