Eva Cassidy er det som får «sin» forestilling denne helga, slik også Simon and Garfunkel og Beatles har gjort det det siste halvåret. De to sistnevnte showene har gjort oss bortskjemte med hensyn til kvalitet, men sannelig er vi freidige nok til å hevde at Cassidy-showet til skjebringen Wisur er det som har gjort størst inntrykk.

Personlig forhold
Eva Cassidy ble først virkelig kjent etter sin død i 1996. Bare 33 år gammel måtte hun kapitulere for kreften. Men allerede da hadde hun en rekke plateinnspillinger på samvittigheten, innspillinger som - fortjent nok - har fått sitt gedigne publikum de siste årene. Vi går med på at det kvalifiserer til et tribute-show.
Vigdis Lunde Wisur er en stor fan av Eva Cassidy. Det er også Wisur showet er bygget opp rundt, samtidig som det er hun som imponerer mest. Hun har full kontroll på det krevende sangmaterialet, og har i tillegg stor utstråling gjennom sin litt røffe framtoning. Og det synes at hun har et nært og personlig forhold til låtene hun framfører. Følelsene er i stor grad til stede i framføringen. Det samme er sjela. Dette er elementer som hever Wisur fra «bermen» av kvinnelige vokalister, og som hun treffsikkert spiller på også i dette showet.

Ballade-kvelden
Negro spirituals, standard jazz, viser og pop er alle sjangre som Eva Cassidy mestret. Det er modig gjort av ensemblet å speile denne allsidigheten. Og det er på denne fronten vi lar oss imponere mest. Det krever sin kvinne å feste et grep om alle de sjangermessige særegenhetene i dette materialet. Vi visste at Wisur taklet pop og viser. I går oppdaget vi at hun også takler jazz og negro spirituals. Tonen er en annen i dette showet enn i tidligere show hun har deltatt i, men troverdigheten er den samme. Det er en veldig styrke.
En konsert med låtmaterialet til Eva Cassidy kan aldri bli en up tempo-affære. Dette er balladenes kveld. De mange rolige låtene gjør at det er en svær utfordring for musikerne å få konserten til å bli interessant gjennom to timer. Det krever kolossale kvaliteter, men bandet biter bra fra seg. Likevel vil vi innvende at showet med letthet kunne vært kuttet med fem låter, gjerne de med et pop-aktig tilsnitt. Gjennom det ville dette blitt en helstøpt helaften.

Utfoldelse
Frank Wisur (gitar), Yngvar S. Pettersen (tangenter), Morten Lislerud (bass) og Geir Pettersen (slagverk), utgjorde på 1980-tallet kvartetten Jetset. De rutinerte musikerne har funnet tilbake til formen og vitaliteten. Resultatet er et utrolig godt samspill, særlig til en premiere å være.
Spesielt lar vi oss imponere av pianisten. Pianostemmeren Pettersen er ikke så ofte å se i konsertsammenhenger for tida. La oss håpe det blir en endring på det nå. Han framviser et særdeles dynamisk pianospill, og enten det er som «fargelegger» på synthen eller som solist på pianoet, våger han å utfolde seg maksimalt. Det vitner om solide forberedelser og en betydelig tro på seg selv.

Hører ikke strykerne
Dynamikk er for øvrig et begrep som lydmannen tar seg av i denne forestillingen. I premierens andre del blir bandet og vokalisten så sterke i lydbildet at grepet med en strykekvartett blir mislykket. Det er ingen vits med strykere (som sikkert gjør en god jobb) når det nesten er umulig å høre dem.
Men: La ikke det forhindre deg i å oppleve Eva Cassidy à la Vigdis Lunde Wisur i Glenghuset. Hørte vi flere forestillinger?