Maria Frey er 44 år. Hun har en attraktiv forskerstilling som sosiolog og har levert korrekte arbeider om demokratiproblemet. Hun er ekspert på den franske filosofen Tocqueville og bruker han kosmetisk til siste trevl. Hun elsker David Lettermanns tv-show. Hun er vakker og omsvermet, men har valgt bort mann og barn. Hun er feminist og radikal og har leilighet i fasjonable Rue du Bac. Foreldrene etterlot henne en bekvem arv. Broren er også død etter å ha begått selvmord.

Kjedelig natur

Maria er et menneske av moderniteten. Hun hater naturen ettersom den bare gjentar seg selv. Selv vil hun også forpurre naturen i seg og tar piller som forskyver menssyklusen når behovet er til stede - eller en ny erobring er innen rekkevidde. Hun er like mye konsument i kjærlighetslivet som når hun kresent besøker de aller dyreste kvalitetsforretningene. Også mennesker er forbruksvarer. Hele livet et konsumsjonsdykk: «Hun var ikke redd for å dø, men var redd for å dø uten å ha opplevd nok.» Hun noterer i notisboken: «Kjærlighet er bare en vare, og leverandørene konkurrerer om å selge sine tjenester.» Og Stubberud skriver: «Maria var klar over kunnskapens betydning, visste at den som ikke forstår en slik utvikling, forstår ikke det moderne liv.»

Marias konsumisme på alle livsplan kan fanges inn av fagtermen primitiv, instrumentell hedonist, en person som refleksivt følger sine lyster. Hun drar på ferie til Normandie og opplever et par fra Syria eller Afghanistan som gjester på sommerhotellet, hun ikledd en eggende burka, han ulastelig i sine vestlige klær. Den burkakledde fortryller og blir en besettelse. Maria må ha denne kvinnen som hun drømmende kaller for Noura, et ibsensk element som er tydelig i boken. Begjæret blir ikke mindre etter en kikkerscene der hun opplever ekteparet i sanddynene der de elsker heftig. Noura med den fyldige baken og renessansemagen.

Kjølig drap

Anledningen kommer raskt etter at hun blir oppsøkt av Nouras ektemann som er i pekuniære vansker og ønsker et kortvarig lån. Mannen setter Maria ut av spill, underdanig skyver hun askebegeret over til mannen selv om hun patologisk hater all røyking. Hun føler seg samtidig forsmådd etter at hun tydelig signaliserer at hun ønsker også Nouras mann - Elias, etter profeten som omgir seg med duer (som er et gjennomgangstema i romanen) og en knallende tordensky - som sengepartner. Avvisningen er utålelig.

Maria har alltid et finslipt skrujern i vesken for å kunne forsvare seg - eller drepe med. Nå støter hun det to ganger dypt i mannens nakke og river over blodårer og nerver. Etter seks minutter er mannen stille.

Noura - som viser seg å hete Alia - blir innviet i drapet, og de to kvinnene inngår et skjebnefellesskap. Alia har også opplevd ektemannens mer heslige sider og sørger ikke over tapet. De rydder liket av veien og innleder et hektisk erotisk samliv i noen behagelige sommerdager.

Kjedsomheten

Maria rekonstruerer Alia til å framstå som en moderne kvinne i utfordrende jeans og som tar for seg av berusende vin og slurper sin østers. Men forholdet skranter allerede. Under Marias regi blir Alia den Elias dominerte. Maria blir sin egen fiende, repressiv, og går på tvers av all sin radikalitet og feminisme. Den stikker ikke dypere. Og hun er allerede lei av Alia, forholdet kjeder. Og med forferdelige følger.

Tore Stubberud har skrevet en roman som setter moderniteten i forlegenhet, velskrevet og med et språk blottet for unødig intellektualisme. Her er det teksten som beveger, som ryster. Boken slår ned på det følelseskalde marerittet i en moderne og globalisert konsumverden. Råskapen og den nådeløse egoismen, hele narsissismeaspektet, beskrives med en kjølighet og disseksjon som gjør leseren tørr i munnen. Boken fortjener debatt - ikke minst for de kontroversielle innslagene omkring islam - spesielt gestaltet gjennom skikkelsen Alia - og en hegemonistisk motsats, nemlig Maria med sitt vestligmoderne verdisett. Her blir det kollisjoner. Det gnistrer av denne boken.

Anmeldt av Kjell Eriksson