At Åge Sten Nilsen har en utstrakt grad av ADHD og trolig et par andre bokstaver, er en velkjent sak. På plata "Glamunition" går sarpingen i tillegg berserk i den musikalske godtebutikken. I dette soloprosjektet gjør han alt han ikke får lov til eller har anledning til med Wig Wam. Og med seg på sitt personlige musikalske eventyr har han en skokk med venner fra inn- og utland.

Det er ingen ting å utsette på vokalgjesten Dan Reed, eller den gudbenådede gitaristen Ronnie Tekrø. Ei heller Europe-gitarist Kee Marcello. Medprodusent er Christian Ingebrigtsen. For øvrig har Åge tatt med seg mange av de ypperste musikerne fra kongeriket på prosjektet sitt.

Og resultatet er blitt deretter: Sprikende. Ikke i kvalitet, men i uttrykk. Det er komplett umulig å si hvor Åge Sten Nilsen vil med dette albumet. Og det er trolig hensikten til 39-åringen. Han vil leke her og nå. Stemmen hans holder til de grader. Ikke bare i de høye sfærene, som vokalist i Wig Wam. Men også som popsanger i lavere toneleier. For det er her "Glamunition" beveger seg.

Det er vel stort sett den eneste fellesnevneren man kan sette på plata. De fleste låtene befinner seg i popverdenen. Ellers er de så ulike i uttrykk at det er bortimot unikt. Her er det strykere, blåsere, gitarsoloer, barnekor, musikalfornemmelser, svulstige synthpartier, disko-assosiasjoner, melankoli, sigar og sjampanje. Det er fengende. Og vakkert.

Dette er en leken overskuddsplate fra Åge Sten Nilsen. Han har brukt tid på produksjonen. Ankepunktet er at verket ikke akkurat er nyskapende eller har noe klart budskap. Men hvorfor skal det på død og liv være noe negativt ved det? Skiva blir neppe stående som en bauta i pophistorien. Men det er vanskelig å mislike dette elleve kutt store plateprosjektet til byens store vokalsønn.

Last ned: "No Cigar", "Vainette", "Where the Good Times Grow", "Don't"