Første gang publisert i SAs papirutgave 16.2.2008

Som spiller, trener på forskjellige nivåer og nå som en av de to ansvarlige for hockeyskolen.

- En livsstil, sier han.

Morgenen er tidlig og grå, og det er bare noen dager etter at Sparta tapte for Vålerenga. Øivind er presis. Det er han alltid. I jobb og i det frivillige arbeidet på fritida. Øivind er inspektør i Mattilsynet. Det har han vært i 42 år. Men det er ikke det vi skal snakke om. Øivind er en av IHK Spartas mest trofaste og entusiastiske ildsjeler.- Det var ergerlig.

Han synker ned i stolen.

- Hva da ?

-Tapet mot Vålerenga. Vi hadde jo det meste av spillet, men så var det noen uheldige bytter.

Øivind sukker. Dypt.

- Men Sparta-patrioten depper ikke.

- I sluttspillet kan alt skje. Sparta har en rimelig sjanse til å gå helt til topps.

Stemmen er optimistisk.

Øivinds forhold til hockeyen har, som sagt, vart i godt over 50 år.

- Vi spilte på dammen på Borregaard hovedgård.

Han forteller om guttedagene og oppveksten i Sannesund.

- Den gangen fantes det jo ingen ishall. Ishockey var utendørsidrett. Da kulda kom, spilte vi på islagte løkker og på dammer. Gatelag fra Sannesund mot gatelag fra Brevik, Lande, Hafslundsøy og så videre. Etter hvert ble det mer organisert. Det var da Sparta Amfi ble bygget i 1963.

Øivind forteller om sitt liv i hockeyrinken på alle nivåer. Smågutt, gutt, junior og A-laget.

- Jeg fikk med meg halvannen sesong på A-laget. Det var i 1968 - 69, akkurat da Sparta hadde rykket opp i eliteserien for første gang. Motstanderne var bare lag fra Oslo. Treneren vår het Per Moe og hadde spilt på det norske OL-laget.

Hockeyveteranen har mange minner og venner fra alle årene på isen. Og han husker godt.

- Det har vært noen høydepunkter, smiler han og nevner Sparta-juniorene som ble norgesmestere i 1970.

- Jeg var med på å trene laget. Per Egil Thorsen var hovedtrener. Du kan vel si at som trener har det handlet mest om barn og ungdom. Fra juniorer og nedover. Men jeg har vært innom Comet. Som trener. Det var på 80-tallet en gang da Halden-laget spilte i 1. divisjon.

- Som nevnt, for meg er hockeyen blitt en livsstil.

Øivind smiler beskjedent. Så tilføyer han:

- Jeg glemte jo å si at jeg har trent damelaget til Sparta også.

- Du har ingen sønner som spiller hockey ?

- Nei, bare ei datter og hun har aldri spilt hockey. Hun bor i Sverige, og nå er jeg blitt bestefar til en liten gutt. Jeg satser på at han havner på isen med puck og kølle. Svenskene har hockeymiljø så det holder.

Han stopper litt opp og henter fram noen tall fra hukommelsen.

- I Sverige finnes det 200 000 aktive hockeyspillere med lisens. I Norge er tallet mellom seks og sju tusen.

- Da er det ikke rart at vi aldri kommer til å slå svenskene i hockey ?

- Nei, det kan du si.

Øivind smiler og begynner å snakke om hockeyskolen.

- Satsingen på de yngste er selveste fundamentet i klubben vår.

Han er litt stolt av filosofien i Sparta. Prioriteringen av de unge. Bredden. Rekrutteringen fra egne rekker.

- Det er det som er framtida.

Han tenker på hockeyskolen igjen. Øivind har det sportslige ansvaret for den sammen med Jon Grandahl.

- I år har vi 130 unger på isen. De er fra tre til åtte år. Mest gutter og noen få jenter. De yngste trener hver lørdag. 50 minutter, mens de eldre er på isen både onsdag og lørdag. Vi har holdt på med hockeyskole i mange år, men i år prøver vi noe nytt.

Han ser stolt ut og forklarer nærmere:

- Klubben vår er den første i landet som prøver ut et opplegg fra det internasjonale ishockeyforbundet. Det heter "Learn to play". Konseptet er beregnet på de nest beste hockeynasjonene, og målsettingen er å få opp bredden i sporten.

Han har mye på hjertet om ungdomssatsingen i klubben.

- Flere av A-lagsspillerne dukker også opp på hockeyskolen til inspirasjon og glede for de minste.

Han nevner Petter Witnes og Göran Hermansson med flere.

Øivind har trent de fleste av Spartas iskrigere fra egen stall. Flere kjente navn.

- Det hender jeg treffer noen av dem igjen.

Han ramser opp flere. Blant dem, Tor Nilsen, nåværende trener for Lillehammer.

- Men det har vært så mange andre også. Ikke minst de som bare har spilt ishockey i ungdommen. Det hender ofte jeg treffer fedre i garderoben som følger sønnene på trening. Da kommer spørsmålet: Kjenner du meg ikke igjen?. Du var jo treneren min en gang på 70- eller 80 tallet.

Øivind ler.

- Jeg aner ikke hvor mange jeg har vært trener for.

Han blir plutselig alvorlig igjen.

- Konkurransen er stor om barnas fritid.

- Hvordan da ?

- Rekrutteringen kunne vært enda bedre. De yngste har så mye å velge mellom. Det er ikke alle på hockeyskolen som fortsetter på småguttelagene.

Han høres litt bekymret ut, men så smiler han igjen.

- Jeg er forresten ikke den eneste i familien som er hekta på hockey. Kona mi, Anne-Kirsten, er like ivrig. Hun selger billetter på alle hjemmekampene og en dag i uka lager hun middag til A-lagsspillerne. Hun har vært en støttespiller hele tiden.

Øivind blir varm i stemmen. Han er glad for at kona deler den samme interessen.

- Du ser vel alle kampene?

- Selvsagt. Jeg har fast plass i Sparta Amfi. Det hender jeg får med meg noen bortekamper også.

Det er gått mange år siden Øivind snørte på seg hockeyskøytene for første gang. Han har sett utviklingen i sporten.

- Mye er annerledes i dag. Da jeg spilte på A-laget, trente vi tre ganger i uka. Vi hadde sivil jobb alle sammen. I dag trener spillerne to ganger om dagen og har hockey som yrke.

- Hva er så fascinerende med sporten ?

- Den er spennende, mye tempo, intenst og fysisk. Det skjer noe hele tiden.

Øivind kikker på klokka. Parkometeret er i ferd med å gå ut.

- Dette ble mye hockey, hva gjør du ellers på fritiden ?

- Jeg er veldig glad i friluftsliv. Liker å gå i fjellet. På ski og til fots. Nå i de siste har jeg også prøvd meg på brevandring og klatring. Jeg forsøker å holde meg i form. Målet er å gå Skarverennet hvert år. Fjellturene blir ganske hyppige. Vi er deleiere i ei hytte i Aurlandsdalen sammen med noen dansker. Før løp jeg en del også, men så begynte akillesen å svikte. Dermed gikk jeg over til sykling. Men egentlig skulle jeg ha beveget meg enda mer. Det får vel vente til jeg blir pensjonist.

Han lener seg tilbake i stolen og har snakket ferdig. Men akkurat da han skal gå tilføyer han.

- Jeg heter forresten Fred i mellomnavn. Født i fredsåret 1945.

Navnet passer bra. Øivind er en fredelig fyr.

Morgenen er fortsatt ung. Hockeyveteranen har det litt travelt. Jobben i Mattilsynet venter. Deretter er det hockeyskole.

Øivind er mer vant til å ta på seg hockeyskøyter enn tøfler. Sånn har det alltid vært....