Å sette merkelapper på ting i politiske debatter er sjelden formålstjenlig. Som oftest betyr det at følelser løper av med en og bidrar til at debatter kommer inn på sidespor. Av og til blir imidlertid fraværet av slike merkelapper påfallende. Det gjelder Frps angrep på Manuela Ramin-Osmundsen etter at hun ble utnevnt til barne- og likestillingsminister. De fleste tar avstand fra det, men ingen våger å kalle det rasisme. Hva er da angrepet hvis det ikke er rasisme?

Utnevnelsen av henne er for det meste møtt med positive reaksjoner. Riktignok mener noen at hun er et dårlig innvandreralibi, nærmest fordi hun er en ressurssterk innvandrer. Men hovedkritikken kommer fra Frp, som umiddelbart varslet et mulig mistillitsforslag mot henne. De formelle raritetene ved et slikt varsel, skal vi la ligge. Derimot må det være lov å spørre om den egentlige grunnen til denne mistilliten.

I forhold til tradisjonelle definisjoner av rasisme, hvor hudfarge eller etnisk bakgrunn gir grunnlag for forskjellsbehandling, framstår ikke utspillet som rasistisk. Frp har selvsagt ingenting imot hudfargen hennes. Problemet for Frp blir imidlertid at de tilsynelatende saklige begrunnelsen for manglende tillit delvis er basert på faktiske feil og heller ikke deles av politikere i andre partier.

Frp bruker den såkalte UDI-skandalen som hovedargument. Ramin-Osmundsen var nestleder og en kort tid leder der. Granskningsrapporten etterpå kom imidlertid ikke med direkte kritikk av henne. Det lengste den gikk var å hevde at hun trolig visste om brudd med de politiske retningslinjene, som granskerne konkluderte med hadde skjedd. Å gi Ramin-Osmundsen et personlig ansvar er det derfor vanskelig å finne grunnlag for.

Dernest skal det være et problem at hun tidligere ikke har villet søke om norsk statsborgerskap, men tydeligvis nå hadde gjort det for å kunne bli statsråd. Det er en direkte gal framstilling. Hun søkte i februar i år, men så ble svaret påskyndet i forbindelse med utnevnelsen. Men det viktigste for Frp har vært å gi skinn av at hun ikke er til å stole på, ikke norsk nok.

Med andre ord er det tilsynelatende rasjonelle innvendinger, men uten rot i det som faktisk har skjedd. Som mange ganger før framstår derfor også dette utspillet som et forsøk på å spille på fremmedfrykt. Om det ikke er rasisme, så er det i alle fall stemmefiske i grumsete vann.