3. april 2021 er det 250 år siden lekpredikant og samfunnsbygger Hans Nielsen Hauge ble født.
Sønnen Andreas
Hans Nielsen Hauges sønn, Andreas Hauge, gjorde seg også bemerket. Han ble født 12. desember 1815. Bare sju dager senere døde hans mor, Andreas Andersdatter, 36 år gammel.
Hans Nielsen Hauge fikk flere barn, men det var bare Andreas som vokste opp. Barnedødeligheten var stor på denne tiden og ofte døde også mødrene i forbindelse med fødselen.
Andreas vokste opp hos sine steforeldre Ingeborg Marie Olsdatter og Christen Borgersen Dahler. Ingeborg var en kjærlig mor og Andreas sto henne nær.
God utdannelse
Steforeldrene bestemte at han skulle få en god utdannelse, blant annet med privatundervisning i latin av professor B.M. Keilhau fra han var sju år.
Etter artium i 1834 var det naturlig for Andreas å starte på teologistudiet. I 1839 tok han teologisk embetseksamen med meget god karakter.
Startet privatskole
Så begynte han for alvor å gå i sin fars fotspor. Han startet med å reise landet rundt for å bli kjent med sin fars gamle venner. Overalt ble han tatt godt imot. Han reiste også utenlands og på en av reisene i Danmark ble han kjent med Grundtvig og flere andre betydelige personligheter. Også dette var møter som påvirket hans åndelige utvikling.
Andreas Hauge startet, blant annet sammen med vennene Vullum og Essendrop, en privatskole i Trondheim i 1843 og to år senere ble han lærer ved realskolen i byen. Fra dette tidspunktet begynte han for alvor å engasjere seg i misjonsarbeidet og utga og redigerte Norsk Misjonstidende.
Gift med datter av Kielland
Andreas Hauge giftet seg i Lyngdal i 1850 med Gabrielle Caspara Sigismunda Kielland, datter av Gabriel Kielland, sogneprest og stortingsrepresentant fra Skien. Samme år ble han ansatt som sekretær i Norsk Misjonsselskaps hovedstyre. To år senere ble han sogneprest i Nord- Audnedal og fra 1856 prest i Skiens kirke hvor han var ansatt i 35 år, helt til sin død i 1892.
I perioden 1865–66 var han stortingsrepresentant, og fra 1868 satt han i kommunestyret.
Andreas og Gabrielle fikk ti barn i perioden 1851 til 1872.
Andreas Hauge betegnes som en «begavet, klok og stille mann med rik kristelig erfaring og en egen evne til å påvirke og veilede». Han hadde flere likhetstrekk med sin far, også når det gjaldt det praktiske. Store deler av sitt liv brukte han til å lage en kirkesalmebok. Også omtanken for andre arvet han og han var alltid gavmild og hjelpsom mot fattige. Det var derfor naturlig at hans ble utnevnt til Ridder av St Olavsorden for fortjenestefull embetsvirksomhet.
Takket nei til bispestol
Han ble tildelt Tromsø bispestol i 1876, men takket nei. To av sønnene ble prester, en tredje en dyktig fabrikkeier. 13. januar 1892 døde Andreas Hauge, 75 år gammel. Hans siste ord var: «Herren er nær; ja han er her. Herre Jesus annam (ta mot) min ånd.»
(Innholdet hentet fra notat av lokalhistoriker Leo Storm Juliussen)
Husmøtene til Hans
De første husmøtene med Hans Nielsen Hauge som taler og midtpunkt ble holdt hjemme hos venner og slektninger i Fredrikstad og områdene rundt byen. Disse sammenkomstene skjedde ikke helt uten protester fra prester som hevdet at slike møter var mot norsk lov og mot presteskapets privilegier.
Det var kong Christian 6 av Danmark-Norge som i 1741 ved en egen lov, hadde forbudt lekpredikanter å holde forsamlinger, eller konventikler, uten sogneprestens godkjennelse og helst tilstedeværelse. Bakgrunnen var et ønske om å begrense de radikale pietistenes virksomhet og å opprettholde ro og orden i landet.
Hauge hadde allerede ertet på seg sogneprest Stevelin Urdahl, og det var nok en av grunnene til at broren Ole Nielsen, som var bondelensmann i sognet, nå hadde skrevet til sognepresten og bedt ham være til stede på Hauges møter. Hans stolte ikke på at Urdahl ville akseptere møtet og hadde derfor lovteksten i lomma da han i 1796 reiste til nabobygda Sarpsborg.
På Grålum
Hans var invitert til å holde oppbyggelsesmøte i den romslige boligen til Iver Torchildsen Grålum og hans kone Maria. Det var mange som ville høre ham tale, og snart hadde rundt 100 mennesker klemt seg sammen i Iver og Marias stue.
Idet Hans skulle ta ordet, kom sogneprest Stevelin Urdahl, kapellan Hans Mossing Schjødt og fogd Johanns Radich trampende inn og satte seg helt fremst i lokalet. Stemningen var spent, men de tre sa ingenting mens Hauge talte til den lydhøre forsamlingen. Straks han var ferdig, reiste imidlertid Urdahl seg og forbød Hauge å holde flere møter av denne sorten. Hauge protesterte og innledet en diskusjon med sognepresten foran alles påhør.
Fogd Radich blandet seg snart i disputten og fastslo at møter som dette var forbudt ved forordningen av 1741. Hauge måtte forstå at dette var et stort møte med mange mennesker til stede, argumenterte han. Det kunne slett ikke regnes som noen uskyldig privat sammenkomst. Hauge var uenig med Radich. Nå tok han frem arket med konventikkelplakatens tekst som han hadde gjemt i lomma og ba om at den ble lest opp i sin helhet.
Åpen konfrontasjon
Slik kunne folk selv avgjøre hva loven sa. Det ble bråk av sånt. Urdahl og Radich avviste Hauges protester og hans anmodning om opplesning, og mens diskusjonen raste, ble de fremmøte bøndene stadig mer urolige. Den ene etter den andre reiste seg og tok Hauge i forsvar. Til slutt var stemningen så amper at både sognepresten, kapellanen og lensmannen måtte trekke seg ut av lokalet.
Dette var Hauges første åpne konfrontasjon med øvrigheten, og på mange måter også hans første seier. Han hadde tatt provokasjonen til nye høyder, ikke minst ved å si at folk selv skulle bestemme hva som var rett og galt, og at de skulle få lov å tolke kongens forordninger ut fra eget hode og samvittighet. Med denne konfrontasjonen utfordret Hauge altså hele samfunnssystemet, noe som var problematisk i seg selv. Men han brøt også konventikkelplakatens viktigste intensjon, nemlig å hindre uorden og forstyrrelser. Begge deler skulle han komme til å betale dyrt for senere.