Jeg har akkurat sittet her og lest mandagens bekymringsmelding fra ordføreren i Sarpsborg. De advarslene han kommer med er absolutt berettigede.

Jeg tilhører gruppen «gamle og svake» som han er bekymret for i disse dager hvor korona-pandemien blomstrer opp igjen. Og jeg takker selvfølgelig for omtanken.

MEN, det er ikke vi gamle som er den største utfordringen akkurat nå. Det de unge, under utdanning og i arbeid, som bærer hovedansvaret for at vi igjen skal få begrenset smittetallene og etter hvert - om ikke altfor lenge - komme tilbake til en normal hverdag.

Vi har fått et altfor avslappet forhold til hele pandemien all den tiden vi har kunnet lese i avisene at smittetallene stadig går ned. Unge mennesker har blitt lei av isolasjon og «slår ut håret». De har vel også fått med seg at sjansen for at de skal bli alvorlig syke, er liten i deres aldersgruppe.

Og så er det alle dem som reiser utenlands da. Og de som sutrer over at de ikke kan få handle i Sverige. Jeg skal ikke dvele ved noe av det. Det er en egoisme som jeg faktisk ikke forstår.

La meg heller peke på konsekvensene av all den «likegladheten» som har spredd seg.

Hvis hele Norge må «stenges av» på nytt, vil det først og fremst få katastrofale følger for de unge og de som er i arbeid.

Det kan bli begrenset eller ingen adgang til skoler og universiteter og all utdanning blir satt på vent.

Arbeidsplasser blir stengt - og resultatet av det har vi jo allerede sett. Hvem ønsker seg vel det igjen? Og vi må vel også regne med at det etter hvert blir grenser for hvor mye vi kan øse av oljepengene.

Vi gamle, som hever vår pensjon, er faktisk ikke den gruppen som er verst stilt når det kommer til stykket. Selvfølgelig ønsker jeg ikke at mine jevngamle, eller jeg selv, for den saks skyld, skal ende våre dager med en smertefull Covid-19-død. Men vi skal ta vare på oss selv så godt vi kan og håpe det beste. Det er ikke vi som skal få Norge på bena igjen.

Det er de unge jeg er bekymret for. De bør se «litt lengre enn nesa rekker», som et gammelt ordtak sier.

Vis litt tålmodighet og ta hensyn. Tenk litt mer på å sikre fremtiden og ergre deg litt mindre over det du måtte gå glipp av akkurat nå!

Og så sier jeg som ordføreren vår: Vi vil ikke ha mars-måned tilbake.