Gå til sidens hovedinnhold

Autisme på filmlerretet

Filmen «De uskyldige» har fått svært god mottakelse blant filmkritikere verden over. Dype analyser om filmen som helhet, filmtekniske kvaliteter og filmatiske grep er ikke fokus her. Her handler det om den autistiske karakteren.

For abonnenter

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Anders Nordahl-Hansen er professor i spesialpedagogikk ved Høgskolen i Østfold og er leder for et internasjonalt forskningssamarbeid om medias framstilling av autisme. Han har forsket på film og TV-seriers framstilling av autisme i 10 år og har en rekke internasjonale og nasjonale publikasjoner i vitenskapelige tidsskrifter på temaet.

Det er ikke overraskende at vi har fått noe så sjeldent som en autistisk karakter i en norsk storfilm. Det er kanskje mer rart vi ikke har flere. Autisme har tross alt blitt en del av populærkulturen internasjonalt. Kjent for mange er filmen «Rain Man» spilt av Dustin Hoffman. «Mozart and the Whale» er verdt å nevne med den norske regissøren Petter Næss. TV-serier som «The good Doctor» og «Atypical» nyter høye seertall verden over og det finnes flere filmer med autistiske karakterer fra naboland som Sverige og Danmark. Av skandinaviske karakterer er nok Saga norén fra Broen mest kjent her til lands. I karakteren «Anna» i De uskyldige har vi og fått vår autistiske karakter på lerretet.

Å skape en fiktiv autistisk karakter i film er en vågal handling, noe popstjernen Sia har fått kjenne på etter sin regissørdebut i filmen «Music». Nevrodiversitetsbevegelsen, som anser autisme som del av naturlig og verdifull variasjon blant mennesker heller enn en patologisk forstyrrelse, har vært relativt unison i sin kritikk rundt filmen «Music». Et sentralt ankepunkt i kritikken handler om valget av en nevrotypisk skuespiller, altså en som ikke er autist. Dette er også tilfelle i De uskyldige. Autister kan være mer egnet til å spille autister da de har en unik innsikt i hva det vil si å være autist som er utilgjengelig for andre. De uskyldige kan på lik linje med Music få kritikk for sitt skuespillervalg her men slik jeg ser det er det formildende omstendigheter rundt valget av en ikke-autistisk skuespiller som bør tas med i betraktningen. Å velge skuespillere til en Hollywood-film sammenlignet med i Norge er ikke det samme. I California bor det 40 millioner mennesker og skuespilleryrket også blant barn er mer vanlig og lett tilgjengelig.

Det å være rundt 11 år og spille rollen som Anna slik Alva Brynsmo Ramstad gjør i De uskyldige framstår for meg imponerende. Brynsmo Ramstad har tydeligvis gjort sin research til rollen og det er ulike små detaljer man kan se dette i, som små håndbevegelser og lett fram-og-tilbake vugging. Ikke alle autistiske barn gjør dette men det er slett ikke uvanlig. Videre skiller karakteren Anna seg fra blant annet tidligere nevnte Music ved at sistnevnte på et vis overdrives eller overspilles så det hele oppleves litt krampaktig. Framstillingen går heller ikke i fellen ved å framstille Anna som en prototyp der alle trekk og uttrykk som er assosiert med autisme presses inn i en og samme karakter. Noe vi vet fra tidligere forskning er vanlig for autistiske karakterer på film og TV.

Tilsynelatende virker Anna til å leve i sin helt egen verden, men filmen viser etter hvert at Anna får en slags kontakt med de andre barna i filmen gjennom en slags telepatisk kommunikasjon. Den telepatiske kommunikasjonen er også en del av den barnlige fantasien og universet i filmen som også omhandler de andre barna så dette er avskåret fra det som har med autisme å gjøre. Likevel vises det på en god måte at alternative måter å kommunisere på og det å se og forstå hverandre på en litt annen måte enn typisk kommunikasjon kan fungere godt. Man har gjerne ansett autistiske personer som svake når det kommer til sosial kommunikasjon, at det er en feil i deres iboende evne til å kommunisere, likevel antyder nyere studier at den sosiale kommunikasjonen heller kan ses på som annerledes enn feil. For eksempel kommuniserer mange autister bedre med andre autister enn såkalte nevrotypiske. En myte som like gjerne og kan legges død om autistiske personer er at de har mangel på empati og følelser. Annas karakter framstilles litt i denne banen i starten av filmen men viser seg etter hvert at empatien og følelsene var der hele tiden selv om hun ikke viser det på en typisk måte.

Autistisk representasjon på skjermen, i hvert fall de mest kjente, er unge, hvite, talende autistiske menn. Hver og en film- og serieskaper kan selvsagt ikke klandres på noe vis for dette, men det er likevel forfriskende at man får autistiske karakterer som bryter med normen. Mange har ønsket seg større variasjon av autistiske karakterer fordi dette vil kunne vise den forskjellighet som faktisk er tilfelle i det virkelige liv. At Anna er et ikke-talende autistisk barn som attpåtil er jente har vært mangelvare, også internasjonalt.

Hvordan resepsjonen av den autistiske karakteren blir er vanskelig å si noe om. Blant autister, familiemedlemmer, og andre er det ikke uvanlig at filmer og TV-serier skaper stort engasjement, og diskusjoner. Meninger er ofte delt run. Noen kjenner seg igjen i en karakter, andre ikke. Noen blir støtt, andre ikke. Debatten rundt ulike autistiske karakterframstillinger har i hvert fall endelig fått et norsk bidrag gjennom filmen De uskyldige.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.