Når jeg leser det Knut Hamsun skrev om «Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den ...» i gjennombruddsromanen Sult (1890), får jeg en følelse av noe selvopplevd i Sarpsborg de siste 48 årene. Jeg er født i 1972 og har også fått merker av byen min.

Jeg blir ikke bare sentimental hver gang jeg ser hjembyen min nærme seg på E6. Jeg får også vondt. All rivningen, ikke bare av hus, men også hele kvartaler, gjør meg sint. Jeg elsker byen min av hele mitt hjerte, men Sarpsborg vil med tiden miste sin lokale egenart. Lokalpolitikerne skusler helt unødvendig bort en del av Sarpsborgs historie. Det fortettes i et voldsomt tempo.

Vi trenger ingen branner for å la vår egen by gå opp i røyk. Vi trenger bare utbyggere som hviler blikket på alt det som domineres av rødt og oransje i den nye sentrumsplanen. Fargene åpner for det de på kommunespråk kaller «suburban-tett bebyggelse» og «urban-høy bebyggelse». Småhusbebyggelsen blir ikke ivaretatt, og det er fullt mulig å rive verneverdige hus i god stand.

Hensynssoner er riktignok markert. Det samme er flere gule områder som skal forskånes for fortetting, men i det store bildet legges det opp til en masserivning. Den har allerede begynt. Resultatet vil garantert bli en forvirrende miks av etablerte bomiljøer med trehusbebyggelse og et forsøk på å omskape byens identitet med blokker og leilighetskomplekser. Som riksantikvar Hanna Geiran sier det: «Vi angrer aldri på bygninger vi lot stå, men ofte på bygninger vi rev.»

«Jeg vil ha mer variasjon. Jeg vil ha pusterom og grønne lunger.»

Dersom ikke lokalpolitikerne snart drar i nødbremsen, vil Sarpsborg langt på vei bli totalforvandlet. Bortsett fra noen hederlige unntak er sentrumsplanen et eneste langt saneringsprosjekt. Korsgata, Dronningens gate og Skolegata er blitt et yndet mål for utbyggerne. Fylkeskommunen fraråder å rive Dronningens gate 66. Og når villaen med nummer 45 i samme gate må vike for 20 leiligheter, protesterer selvsagt naboene mot at nok et eldre boligområde i sentrum ødelegges.

Tvers over Storbyen ønsker utbyggere å rive tre eiendommer til fordel for nye blokker med høyder opptil åtte etasjer. I Korsgata 29 ønsker eieren Jan Egil Bjerknes å rive hjørnehuset i tre og bygge nok en blokk. Etter saneringen av det gamle Vatvedt-kvartalet, som sto på gul liste over bygninger som skal bevares, kommer det 40 leiligheter oppå en Rema 1000-butikk.

I sentrumsplanen står det derfor noe som skurrer. Nemlig at «den moderne byen skal bygges på en historisk identitet». I tillegg skal kommunen «ta vare på særpreget i byen. Helhetlige områder med kulturmiljøer skal bevares». Så langt er det ingenting som tyder på at de ordene vil bli etterlevd.

Jeg er også klar over at befolkningsveksten krever en høyere utnyttelse av arealene. Men er rivningen av den eldste delen av sykehuset det samme som å bygge en by på historisk identitet? Og når Betongbygg-eier Arne Christian Skard ikke kan garantere at teglsteinsbygningen fra 1910 får stå i fred når hele kvartalet i Kirkegata skal reguleres, tas det ikke mye hensyn til byens særpreg. Det samme kan sies om fortettingen i byens flotteste hagestrøk. Platået mellom området ved torget og bakkehellingen ned mot Dronningens gate og Skolegata vil fort bli innesperret mellom høye vegger.

Naboene til Byhaven vil forståelig nok ikke ha en massiv betongkonstruksjon midt i fleisen. De reagerer på byggehøyden og frykten for å leve i skyggen av disse betongveggene. Det betyr redusert livskvalitet når tre svære blokker skal gi plass til rundt 100 leiligheter i et villaområde.

Som alltid når politiske beslutninger blir betente i offentligheten, har prosessen i forkant vært for dårlig. Det gjelder også striden om den nye ambulansestasjonen. Den gamle delen av sykehuset sto ferdig i 1901, men forslaget om bevaring falt da Senterpartiet gjorde en kuvending. Arild Sunde fra Sp var «veldig klar på at den eldste delen av det gamle sykehuset er et signalbygg som må tas vare på».

Ett døgn senere hadde Sunde og partiet snudd. Dermed er det politisk flertall for å rive den gamle bygningen. Sunde & co. hadde ikke satt seg godt nok inn i saken. Jeg tror ikke det er noen overdrivelse å si at det kan ha vært tilfelle også for andre lokalpolitikere i betente rivningssaker.

Å løse byutviklingen ved å overlate prosessen til markedskreftene og eiendomsspekulantene, er intet trylleformular. De som tror på det, kan ta en titt på cocktailen med hummer og kanari i byen. Faren er overhengende for at vi vil få et klassedelt og søvnig bybilde der leiligheter er altoverskyggende. Jeg vil ha mer variasjon. Jeg vil ha pusterom og grønne lunger. Jeg vil ha lys og en gjenkjennelse av særpreg. Jeg vil at innbyggerne skal involveres mer i utformingen.

Jeg har en bønn til Sarpsborgs politikere: Følelsen av at «akkurat her skjedde det!» får jeg av å stå på den andre siden av veien for Olav Haraldssons gate 35. Jeg ser opp på værelset i 2. etasje. Da lege Grimsgaard bodde der i 1891, ble et av rommene leid ut til Knut Hamsun. Sarpsborg har huset en nobelprisvinner i litteratur. Det vesle trehuset står ennå. Ikke rør det. Tusen takk!