Meninger og inntrykk blir kastet mot oss i en travel hverdag. Midt i det hektiske livet står Den norske kirke. Den uttaler seg om mangt og meget for ikke å stivne. Ja, den forsøker å være aktuell. Men hva skal folkekirken egentlig uttale seg om? Bør den ikke være mer opptatt av læren, rettroenhet? Cirka 70 prosent av landets befolkning er medlemmer av Den norske kirke, selv om mange ikke en gang tror på Gud og ikke er så interessert i hva kirkemøte, biskoper og prester måtte mene om alt mellom himmel og jord!

Spørsmålet om kirken er for politisk dukker stadig opp. Og hvilke saker bør den ta opp og uttale seg om? En Frp-poliker sa en gang til meg at Jesus var en ekte liberalist. En på venstresiden mente at Jesus var en sann sosialist og viste til Bergprekenen. Høyre-folk vil kanskje si at tømmermannssønnen var verdikonservativ. Han brøt ikke med den jødiske tradisjon.

Men Jesus kan ikke puttes i en politisk bås. Det kan heller ikke Den norske kirke. Den må ha plass til alle! Derfor vil enkelte bli skuffet når kirken uttaler seg i aktuelle saker. De mener kirken har blitt for partipolitisk. Gjennom uttalelser viser den at den har blitt for venstrevridd!

Med 68-generasjonen ble det utdannet prester som protesterte mot mye av det bestående. Og en kritisk kirke trenger vi fremdeles, men bør den uttale seg om alt mellom himmel og jord?

Men kirken er noe annet enn et politisk verksted. Den er primært et kraftsenter som skal gi mennesker håp. Derfor bør den heller ikke gi skråsikre og enkle svar på livssynsspørsmål den selv mener er viktige, men heller lytte til det mennesker er opptatt av.

I kirkerommet finner vi noe vi ikke finner andre steder; en som ser og trøster, som gir plass til tvilere. Og fellesskapet er så sterkt at vi kan være dypt uenige, ikke bare om teologiske spørsmål, men også om brennbare politiske tema! For uenighet er tegn på liv. Vi skal ikke være så redde for å åpne opp for en saklig debatt. Og uenighet har kirken levd med så lenge den har eksistert!