Første gang skip av betydelig størrelse seilte helt opp til Sandesund, var i krigsåret 1814, men den som brøt med eneretten som borgerskapet i Fredrikstad hadde når det gjaldt utskiping av trelast, var Paul Thrane.

Han kjøpte Borregaard dette året, men flyttet dit med sin familie først i 1817. Han fikk en skipsreder fra Larvik til å forsøke seg opp elva med seilskute. Det lyktes, og bare en måned senere lå det 30 trelastskuter i Sandesund. Fraktutgiftene for brukene ved fossen sank med ett betydelig.

Fredrikstad-borgerne gikk til sak mot Rosenkrantz på Hafslund og Thrane på Borregaard, med håp om å få beholde sine privilegier – men tapte i Høyesterett.

Dette hendte i 1825, men året før, den 14. juli, fikk folk langs elva en helt spesiell opplevelse. Da la dampskipet «Comet» til i Sandesund med den verdensberømte engelske vitenskapsmannen Sir Humphry Davy ombord.

Som antydet innledningsvis var det ikke for hvem som helst å seile den siste biten opp elva fra utløpet opp til fossen, men «Comet» og Lord Davy hadde faktisk fått kongelig tillatelse til å oppleve fossen.

Skipet hadde passert både festning og tollbod i Fredrikstad uten å legge til eller heise flagg. Rasende sendte kommandanten på festningen og tollkassereren en kaptein, vaktmester og fire tollbetjenter opp til Sandesund med kraftige trusler. Kommandanten hadde til og med ladet fire kanoner på vollen for å skyte skipet i senk for lovstridig oppførsel.

De strenge herrer fra Fredrikstad gikk ombord i «Comet» og skulle ha vært svært høyrøstet, men da de ikke forsto et ord av hva engelskmennene sa, kom de farende opp til Paul Thrane på Borregaard for å beklage seg. De mente at han måte være ansvarlig for at «sjørøverne» hadde tatt seg forbi deres by uten å spørre om lov og rett.

I sine barndoms- og ungdomserindinger skriver Thranes datter Carine Mathea: «Dette besøg var et af de interessanteste Lyspunkter i mit Liv. De tilfredsstillede min Sands for det Usædvanlige.»

Noen ord om den celebre gjesten fra England. Humphry Davy (1778 – 1829) ble adlet for sin store innsats innen kjemien. Til tross for at han faktisk var selvlært, regnes han som oppdageren av grunnstoffene natrium, aluminium, kalium, kalsium, magnesium og strontium.

I 1815 så «Davys lampe» dagens lys. Gassen som lekket ut i de engelske gruvesjaktene var ofte svært eksplosiv. Lampen som Sir Humphry fant opp hindret flammen i å komme i kontakt med gassen. Slik ble mange alvorlige gruveulykker forhindret. Han arbeidet også mye med lystgass, og oppdaget effekten av den. Denne gassen ble han etter hvert selv avhengig av. Han var ellers en pasjonert fluefisker, for øvrig en av de første som fisket med flue i Norge.

Det var kanskje det som først og fremst førte ham til Norge, men han hadde også et spesielt oppdrag – å måle Sarpsfossens fallhøyde og kraft, med Paul Thranes tillatelse. Båten han kom med var kledd med kobberplater i bunnen, og Davy skulle på sin reise undersøke om sink kunne spare skovlhjulene, som var av jern, for korrosjon.

Jovisst, må det ha vært et «Usædvanlig besøg». Da «Comet» la til kai i Sandesund, sendte Thrane tre vogner ned for å hente gjestene, som ikke ville vente med å se fossen - «hvis Vandmasse er den største i denne Verdensdeel», som frøken Thrane beskriver den.

Gjestene fikk fritt disponere hester og vogner og alle ble invitert til te på hovedgården. Sir Humphry selv oppførte seg svært elskverdig, som den verdensmann han var og underholdt gjerne vertskapet om sine reiser og oppdagelser.

Han var for øvrig svært forbauset over å finne så mye «sivilisasjon» i dette norske innlandet. Han kom da fra et to-årig opphold i Italia, og med det som bakgrunn hadde han sett for seg «bjørnelandet» Norge der damene gikk i en slags skinndrakt og med tresko på føttene. Det eneste han klaget over, var varmen ombord i «Comet». Han fikk ikke sove, sa han, men ble umiddelbart tilbudt overnattinger på Borregaard.

I løpet av de to dagene engelskmennene var på gården, oppsto flere kulturkollisjoner. Den første dagen ble de invitert til middag – kl. 15. Vertskapet var i «Middagstoilette», mens de engelske herrene kom i «Morning dress». «I vårt stille sinn var vi en smule sjokkerte», skriver frøken Thrane. Et par timer etter middagen sa gjestene farvel, men ble overtalt til å bli til neste dag. Det ville de gjerne, men måtte først en tur innom båten. Noe senere kom alle gjesten til gårds igjen, nå i «Middagstoilette». Offiserene i uniform, de øvrige i svarte silkestrømper, svarte sko og svart hatt. Da forsto familien Thrane at dette var middagstid, mens forrige måltid var lunsj for engelskmennene.

En viss fortvilelse spredte seg hos vertskapet, da det de hadde duket fram mest var kalde retter. De forklarte den norske skikken, og snart ble det dans. Familien Thrane var viden kjent for sin musikalitet, mest sønnen Waldemar, som var Norges mest betydningsfulle musiker på begynnelsen av 1800-tallet. Lord Davy bød opp frøken Thrane, både en og to ganger, men da han forsøkte seg for tredje gang, sa Carine Mathea nei takk. Her i landet danser man ikke hver dans med samme dame, fikk hun forklart, noe lorden fant svært besynderlig. Hjemme i England «gjorde man det efter Behag.»

Hun var for øvrig en svært dyktig syerske, og lo høyt da Lord Humphry Davy viste henne en medbrakt eske synåler. Det fantes nok heller ikke i Norge, trodde han.

Ved avskjeden i Sandesund sa han hvor overrasket han var over besøket i landet som viste seg å ha både «Dannelse og Conversation». Ja, til og med broderier, sa han til frøken Carine Mathea som vinket farvel i en fin engelsk stråhatt og hvitbrodert kjole. Hjemmesydd.

Kilder:

«Barndoms- og ungdomserindringer». Oberstinne Carine Mathea Rehbinder (født Thrane).

«Sarpsborg før 1839». 1979.

Store norske leksikon

«Oppfinnelser som forandret verden». Tiden norsk forlag 1990.