Gå til sidens hovedinnhold

Den tapte generasjonen: – Vi må ta ensomheten blant mange av våre barn og unge på høyeste alvor!

Barn og unge i koronatiden

Så hva gjør vi etter pandemien? Hvordan møter vi ettervirkningene hos en gruppe mennesker som har vært blant de hardest rammet av tiltakene vi har hatt? Jeg snakker om barna og ungdommen vår.

Hvordan møter vi «pandemien» etter pandemien, som handler om blant annet psykiske helseutfordringer hos mange barn og unge? For den krisen vet vi kommer! Den er her nemlig allerede, om vi lytter til fagfolk og ser på statistikken og den sprengte kapasiteten innenfor spesialisthelsetjenesten.

For en kort stund tilbake kunne vi høre i debatten på NRK ledet av Fredrik Solvang, rystende tall på økningen i antall henvisninger i spesialisthelsetjenesten. Fagpersoner innenfor feltet har sagt lenge at systemene svikter og at tjenestene ikke står i stil til behovet hos våre barn og unge. Dette var en utfordring allerede før koronapandemien.

Les også

– Koronakrisen skaper nye helsekriser for våre barn

Vi må ta innover oss alvoret i at det har vært en lang periode hvor barna våre ikke har fått sine normale rammer, en hverdag med fritidsaktiviteter, vennskap og fellesskap slik man skal.

Kvaliteten på skolehverdagen er det ingen tvil om at har blitt utfordret. Hadde vi klart oss fint med hjemmeskole hadde det vært bekymringsfullt, skolen skal være og er viktig arena for mange barn og unge. Tiden som barn og ungdom er en spesielt viktig periode av livet som på mange måter former den vi blir, - mange viktige øyeblikk har blitt utsatt eller har aldri skjedd grunnet den perioden vi nå har vært i så lenge.

Så hva gjør vi med krisen etter krisen? Miljøpartiet De Grønne er tydelige på at psykisk helsevern er underdimensjonert, noe som fører til lange ventelister som fører til store konsekvenser for den enkelte og igjen store kostnader for samfunnet.

Pandemien har vist oss alvoret i ikke å ha godt nok sikkerhetsnett og nok fokus på psykisk helse. Den mest alvorlige konsekvensen er selvmord som har blitt et av våre folkehelseproblemer, noe det allerede var før pandemien kom. Men hva gjør vi? Hvordan skal ord bli til handling, og hvordan skal dette gjøres i praksis? For det første må det bevilges mer penger!

Det er ubegripelig for meg at man ikke ser konsekvensene og ringvirkningene det har for samfunnet i sin helhet, og ikke minst for den enkelte som trenger hjelp! Så hva annet må vi gjøre? Jo, vi må utdanne og ansette flere fagfolk, vi må prioritere tiltak som reduserer ventetiden for behandling og ikke minst må vi styrke kommunene slik at de får handlingsrom til bedre lavterskeltilbud og muligheten for tidlig intervensjon.

Vi må prioritere helsestasjonene våre med nok ansatte og mer kompetanse på psykisk helse. Visjoner og ideer fra regjeringen må etterfølges av nok ressurser. Vi må ta ensomheten det rapporteres om blant mange av våre barn og unge på høyeste alvor! Aldri før har så mange vært så ensomme som i dag, derfor ønsker vi å prioritere flere lavterskelmøteplasser.

Om ikke barna er samfunnets førsteprioritet, har vi mistet vårt etiske kompass. Nå må vi ta tak i psykisk helse og gjøre dette til tidenes løft! Mer penger, mer kompetanse og flere menneskelige ressurser!

Les også

– Hvordan ta vare på vår egen psykiske helse i nedstengningens siste fase?

Les også

– Det dør flere unge av selvmord enn av korona

Les også

«1-meteren gjør oss alle litt tristere»

Les også

Psykiske helseplager må ikke bli den neste pandemien

Les også

Koronajubileet vi fryktet

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.