Varmerekorder, stigende havnivå og dyrearter som forsvinner er bare deler av det vi har fått høre mer om de siste årene. Klimakampen er verdens viktigste felles dugnad. Hensikten har vært å reversere fremtidige klimakatastrofer, men hvor langt har vi kommet?

Til tross for at mange er stolte av Norges steg i klimakampen, så ser jeg på utviklingen som små skritt. Nasjonalt har vi bare kuttet 2,3 prosent i norsk klimagassutslipp fra 1990 til 2019. Dessuten tjener Equinor seg fortsatt søkkrike på å forurense. Tidligere Statoil er blant de 100 selskapene som samlet sett står for 71 prosent av verdens klimagassutslipp. Det føles som vi står i spagat mellom fremtiden og fortiden når vi vil være ledende på bærekraft og klima, men parallelt vurderer å flytte iskantsonen sørover.

Ifølge NRK har per dags dato over 100 land forbud mot plastposer, Norge er ikke på listen. Klimakampen står helt øverst på dagsorden, men ikke hos regjeringen, som lar alle muligheter til rettferdig omstilling gå.

Når Jonas ville øke Oljefondets investeringer i fornybar energi, valgte Erna å være skeptisk til dette. Vi har ikke tid for uenighet når båre dyrearter og matsikkerhet står i fare og mennesker er på flukt. På toppen av det, når stigende havnivå og klimagassutslipp har blitt gigantiske trusler for kloden.

Det er på tide at vi begynner å kalle en spade for en spade og innse at vi står overfor verdens største krise. Med Arbeiderpartiet i spissen kan vi forvente videreføring av god regnskogsatsing, økt støtte til havvind, grønn skipsfart og mer. Ikke minst nye grønne arbeidsplasser og en raskere overgang fra fossil til fornybar energi.