Jeg har fra min balkong meget godt innsyn over skolegården og barnets laden og gjøren. La det være sagt med en gang: Barnas lek, og tidvis høylydte lek, er for meg ingen grunn til irritasjon. Tvert om er denne leken for meg en god medisin mot tungsinn og det som kunne vært verre.

Nå i disse dager har skolen startet igjen. For noen av disse barna er det allerede rutiner. Men for mange er det også å tre inn i en delvis ukjent verden. Noen barn er sikkert redde og usikre. Hva er det som venter dem, når de må klare seg uten den tryggheten som mammas hånd gir dem? For noen barn vil det være en velkommen pause fra en tilværelse med konflikter i familien; konflikter som barn er tilskuere til uten innflytelse.

Noe har disse barn nå til felles. Den læreprosessen, som vil vare hele livet, ha fått rammer. Systematisering og ta et grep. En morgenrutine som er annerledes og tidsstyrt. «Skynd deg, ellers rekker vi ikke skolen» vil bli en daglig morgenhilsen. Kanskje er det noen som er vant til dette fra barnehagen. Men her er skole det nye og spennende. Barna ha fått en last å bære på. Skoleranselen henger langt ned på ryggen, og den lille kroppen sliter med denne forandringen av tyngdepunktet.

Bildet foran mine øyne får meg til å tenke på min skolestart og mine første skoleår. Jeg er av årgang 1940. Da blir vel bildet fra denne tiden noe uklart. Usikkerheten og nysgjerrigheten er sikkert den samme som den var på min tid. Det er de ytre omstendighetene som er noe annerledes. Ikke bedre, men annerledes og tilpasset denne tiden.

Året er 1948. Vi var i en ødelagt og nedbombet verden. Veien til skolen var lang. Profetenes hester var transportmiddel. Forbi og gjennom ruiner. Rester fra fosforbomber kunne lett ta fyr igjen når leken avdekket noen metallbiter. Balansegang over noen rustne stålbjelker var en del av mot-prøvene, som ga medlemskap i gjengen.

Bilene på denne tiden var aldri noen trusler, når leken pågikk på gatene. Det var bare en liten del av befolkningen som hadde biler. En veldig liten del.

Den gang som nå ble skoleranselen raskt lagt et sted på bakken når leken krevde dette. Skolegangen var et sted for skravling blant venner og samvær. Skoleranselen vi hadde som last på ryggen var ikke tung. Innholdet var en skifertavle, en eller to skolebøker, et pennal for blyant og griffel. Skifertavle hadde vi i en pappbeholder. Den tjente til å beskytte hjemmeleksene fra fullstendig utvisking.

Ranselen var som oftest en taske som kunne tjene til innkjøp på ettermiddag. Eller en sliten ryggsekk. Luksusutgaven var en ransel av okseskinn. Slike prakteksemplarer i farge og form, som barn har i dag, fantes ikke. Noen hadde en liten matpakke innpakket i aluminiumfolie. De fleste ventet med spising til de kom hjem igjen. Og ja - jeg kjenner både sparkesykler og rulleskøyter fra min barndom. Sparkesykler av tre med trehjul og rulleskøyter med kulelager som berøringspunkt på asfalten. Teknikken nå er hightech, men fremkomsten på disse redskapene er da som nå den samme. Sett bort fra batteridrevne fartsmonstre for latsabber. De er ikke oppfunnet på nytt.

Mangel på skoler krevde en oppdeling til for- og ettermiddagsklasser. Lørdagen ble også ofte brukt som skoledag. Elevene hadde skrivepulter som i dag er utstilt i museer. Lokk på skrå og plass til to. Merkene etter flittig bruk fra generasjoner før oss egget fantasien. Klasser med tredve elever og én lærerinne eller lærer var normalen. Når vi gikk gjennom døren til klasserommet kom disiplinen automatisk. Reglene, satt av de voksne, ble fulgt uten motgang. Noen av lærerne misbrukte sin stilling, det må sies, men stort sett foregikk innlæring av skriveferdigheter og pugging av gangetabeller på fredelig og barnevennlig vis.

Man skal ikke uten videre sammenligne tilværelse nå med barndomsminne for 73 år siden. Vi visste ikke om noe annet. Vi var barn i denne tiden vi levde i. Slik er det alltid. Jeg vil ikke påstå at vi hadde det bedre. Men at alderen og minner kan sette tingene i perspektiv er en faktor som er verdt å tenke over. Når jeg observerer at barn helt ned i 7-årsalderen på skoleveien er mer i samtale med en mobiltelefon på sin vei fra og til skolen enn å snakke med skolevenner direkte, undres jeg.

Bilene og telefon fratar dem en viktig mulighet til kommunikasjon og lærdom. Ensomheten, som de ofte gir uttrykk for senere, er vel resultat av mangel på praksis i samtaler ansikt til ansikt. Kreativitet utvikles i lek med andre. Denne leken må nødvendigvis ikke være styrt fra en eller annen klubbleder. Vi hadde våre leker på skoleveien, hvis regler ble bestemt av oss barn der og da. Vi lærte på den måte samarbeid og tilpasning uten innblanding. Disse verdiene lærer man bare i et fellesskap og ikke i baksetet av en bil eller med nesen tett inn til en mobiltelefon. Moderne teknikk fratar barnet muligheter til hjernegymnastikk og gleden av å kunne skrive selv. Skriften er et bilde av personlighet.

Dere som sender barna på skolen nå: Ta en pust i bakken og løs ikke alle problemer for barnet. Dere tar noe fra barnet, som de kan ha gleder av.