Jeg vet om en mann som engang trådte sine barnesko i Sarpsborg. Han ble født her i byen en novemberdag i 1946. En liten gutt som fikk navnet Lars Henrik. Den lille gutten vokste til, han var en oppvakt og fin liten kar, en som elsket å være sammen med bestemoren sin og hennes venninner.

Litt uvanlig for en gutt på hans alder kanskje, men ingen tenkte noe særlig over det. Lars Henrik ble ungdom, de andre guttene i klassen forelsket seg i jenter, fikk kjærester. Men ikke Lars Henrik. Han forelsket seg i gutter. Og det kunne ingen få vite, det måtte han holde helt for seg selv. For på den tiden var homofili forbudt, og man kunne havne i fengsel dersom man sto fram som åpent homofil.

Når man som Lars Henrik kom fra et kristent hjem, var det utenkelig for ham å kunne få oppleve å elske og å bli elsket tilbake. Lars Henrik tok en lang og god utdannelse, han studerte på universitetet i Göteborg og ble ingeniør. Han hadde mange venner, var festens midtpunkt, og ble kalt «Greven» av sine venner. Han strålte sammen med vennene sine, men ingen så, eller i det minste ga uttrykk for at de så, den dype sorgen han bar inne i seg. Moren hans, søsteren hans og vennene hans ante nok hvorfor den flotte unge mannen ikke fikk seg kjæreste, men ingen snakket høyt om det. For på den tiden var det unevnelig og nærmest utenkelig å ha kjæreste av samme kjønn.

Tiden gikk, og i april 1972 ble forbudet mot homofili opphevet. Da var Lars Henrik nesten 26 år gammel. Men selv om forbudet ble opphevet, var det fortsatt knyttet et stort stigma til det å være homofil. For Lars Henrik som hele livet hadde følt seg annerledes, og undertrykket sin egen legning, ble livet vanskelig. Alkoholen ble dessverre hans trøst og kjærlighet. Og i juni 1990 orket ikke kroppen hans mer, Lars Henrik ble 43 år gammel. Lars Henrik var min onkel.

Jeg kan ikke på noen som helst måte forstå hvorfor noen mennesker skal ha en mening om hvordan andre mennesker lever ut sin kjærlighet. For meg er kjærligheten en gave, og det spiller ingen rolle hvem man deler kjærligheten med, hvis man er så heldig å få oppleve den!

18. juni skal jeg være med å feire alle former for kjærlighet og mangfold i byen min som jeg er så glad i. Jeg skal hold regnbueflagget høyt og tenke spesielt på min gode onkel Lars Henrik og alle andre som har måttet leve i fornektelse, undertrykkelse og ikke fått oppleve kjærlighet med noen man elsker.

Les også

Gikk i sin første parade for 42 år siden – ikke alle turte å bli med