I dag er Bernt pensjonist, men han klarer ikke helt å la være å arbeide. Han bor fortsatt nær gården der han ble født. Selve gårdsdriften er overdratt til datteren og svigersønnen for fjorten år siden, men Bernt tar fortsatt i et tak der det trengs.
– Der er jeg født med jordmor og tatt med tang. Den eneste gangen jeg har vært stor var da jeg kom til verden, spøker odelsgutten til avisa da vi kommer på besøk. Her har han arbeidet hele sitt yrkesaktive liv, og Bernt forteller han aldri noensinne har mottatt en lønningspose fra noen andre.
Etter Folkeskolen tok han ett års verkstedkurs for jordbruksmaskiner med vitnemål ved Kalnes, og deretter to års agronomkurs.
– Det er ikke min spesialitet å skru, men jeg har ikke ti tommeltotter heller. Jeg kan snakke med alle og har mange gode venner som kan mer enn meg, så bytter vi litt tjenester og slikt. Men bank i bordet, det har ikke vært så mye arbeid og reparasjoner med de bilene jeg har kjøpt, forteller han i det han åpner de doble dørene til det tidligere verkstedet på Øiestad. Her inne står den stolte samlingen med veteranbilene hans. Og alle bilene har en historisk verdi fra tidligere minner i hans liv. Det er mao. nostalgi som har styrt pensjonistens valg av veteran- og hobbybil.
Volvo 142
Den første bilen Bernt kjøpte seg ny var den blå Volvoen på bildene her. Han hadde vært i butikken på Gamle Isevei i august samme år og prøvekjørt en 142-modell.
– Jeg var fast bestemt på at jeg skulle ha den i middelhavsblå farge, så derfor måtte jeg vente et tre måneder før jeg fikk den. Selgeren ville ha meg til å ta sennepsgul som var fargen på demonstrasjonsvogna, men da sa jeg at om han ikke kunne skaffe meg en i blå så kunne han rive i stykker kontrakten. Jeg fikk den nest siste bilen som kom med denne fargen. Jeg fikk bilen den 29. oktober 1969 – jeg husker det var kaldt om natta og sol om dagen, forteller Bernt som brukte bilen i daglig trafikk de neste atten årene. Deretter ble den avregistrert og satt vekk i tolv år, inntil den var blitt veteranbil.
I mellomtiden pusset han opp karosseriet og ga den et nytt lag med lakk i samme middelhavsblå som levert fra fabrikk. Motoren har det ikke vært nødvendig å gjøre noe særlig med, og bilen har fortsatt de originale bremseskivene. Eieren forteller den besto bremsetesten med glans i fjor sommer.
– Det har med kvalitet å gjøre, men kjørestil er også vesentlig. Jeg slipper gassen når jeg kommer til seksti og triller inn mot kryssene, så jeg bremser minimalt – jeg vil nemlig ta vare på tingene jeg har, og det er min kjørestil.
Godt samhold
Den første turen på veien igjen for Volvoen var 17. mai 2001. Senere meldte han seg inn i Østfold Veteranvogn Klubb. Samholdet og fellesskapet han opplevde der skulle sette fart i veteranbilhobbyen hans.
– Jeg ble så begeistret for miljøet jeg møtte der så jeg fikk blod på tann, og i april 2008 importerte jeg en 1951-modell MGTD med 1290 cc. motor og original lakk ifra Texas. I august samme år handlet jeg en Opel Blitz 1955-modell fra Vestfold og et par år senere en 1959 Volvo PV, forteller entusiasten.
Ingen av disse kjøretøyene er tilfeldig valgt, og det ligger et minne fra fortiden bak hver eneste bilmodell.
– Jeg var med min far og prøve kjørte en ny Blitz i -56 som han ville kjøpe, men da satte ho mor seg på bakbeina og sa «ikke tale om». Så det er historien bak at jeg kjøpte den blitsen. Og da jeg fylte atten så ønsket jeg meg veldig en Volvo PV, men det ble med drømmen for det var ikke penger til det. Mens med MG-en så har jeg minner fra en sort slik som brukte å besøke kiosken til min tante Helene, tvers over for melkerampa der jeg vokste opp. Som guttunge var det en bil jeg kastet lange blikk etter, så alt dette handler om ren nostalgi, forklarer Bernt.
Solgt ny i Norge
Historien bak Chevroleten går tilbake til Bernts bestefar, som hadde en slik på gården der Bernt bodde. Dette var en 1924-modell som han brukte for å kjøre til torget i Fredrikstad der han solgte varer. Dette var i perioden 1928 – 1937, så Bernt har ikke noen egne minner fra dette, men han ville gjerne ha en lignende bil tilbake til gården.
– I veteranbil-klubben ble jeg kjent med et par Chevrolet-entusiaster som hjalp meg. Jeg hadde lett etter en egnet bil i fire år da denne dukket opp på Stovner. Jeg hadde mistet flere kjøp tidligere, men denne gangen var jeg først og endelig ble det min tur, forteller Bernt.
Han forteller videre at bilen var i brukbar stand og at han har behøvd å gjøre veldig lite med den. Opprinnelig var denne en toseter som ble solgt ny i Hordaland 15. mai 1929. Senere har den blitt bygget om til en femseter ved en restaurering for cirka 25 år siden. Det er resultatet av denne restaureringen vi ser på bildene i dag. Til Skjeberg kom den for snart tre år siden da Bernt kjøpte den.
Prøver å bruke de alle
– Jeg har et nærmest ekteskapelig forhold til alle fem veteranbilene mine, og jeg gjør det jeg kan for å holde de i orden og kjørbare. Jeg har et forhold til de alle, og ingen av de skal selges, men jeg tviler på at det blir flere biler nå. Jeg har nemlig en policy at det som ikke blir brukt forfaller, så jeg prøver å rullere på de gamle bilene. Med så mange biler så blir det mange turer i året, og om sommeren kjører jeg bare gamle biler, mens kona tar seg av de mer moderne bilene, forteller eieren.
Undertegnede lurer på om han ser på Chevroleten som juvelen i samlinga?
– Ja, det er nok riktig å si. Det er en veldig flott bil og jeg er veldig stolt av den, men den blå Volvoen er årsaken til viruset og den som startet hele denne livsstilen for meg, så jeg har et veldig spesielt forhold til den også, avslutter bilentusiasten.
