Gå til sidens hovedinnhold

Et kristent verdimonopol?

Artikkelen er over 1 år gammel

Innlegg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvilke verdier er Norge 2019 tuftet på? Spørsmålet er relevant fordi Kristelig Folkepartis leder Kjell Inge Ropstad, og flere med ham, stadig påstår at de kristne verdiene er grunnleggende for den norske velferdsstaten og vårt liberale demokrati.

Påstandene er selvsagt ubegrunnet. Som det så ofte er når det gjelder religion og tro. De religiøse; de troende trenger ikke bevise sine påstander. Det må andre gjøre. Tro kan hverken verifiseres eller falsifiseres, mener de. Det gjelder jomfrufødsel, oppstandelsen fra de døde, treenigheten og andre uforklarlige historier.

Men det både kan og må de som tror på forskning og vitenskap gjøre.

Ut i fra et slikt ståsted er det interessant å se litt nærmere på hva som er forutsetningene for at landet har blitt som det har blitt. Et land de fleste av oss er stolte av. Et land som topper nesten alle de best-målinger som finnes.

En velferdsstat av ypperste klasse. Et av verdens mest demokratiske land. Verdens mest likestilte land. Et land fylt av tillit. Hvilke verdier er nødvendig for å oppnå alt dette? Et slikt Norge vil også kristenheten ha vært med på å utvikle. De vil gjerne ha sin del av æren.

Kristendommen ble hele landets eneste offisielle og tillatte religion i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274. Et lovverk som delvis bygget på bl.a. Gulatingslovens kristendomsdel som kan være fra 900-tallet. Norge har altså vært «kristnet» imellom 700 og 1100 år. Men før vi fikk grunnloven i 1814, var vi hverken en velferdsstat eller et liberalt demokrati. Ikke var vi noen rettsstat og likestilling mellom mann og kvinne var neppe tenkt på. Menneskerettighetene var det så som så med.

Menneskeverdet var så ymse. Men kristne hadde vi vært lenge. Forhåpentligvis med kristne verdier? Så hvorfor tok det så lang tid før de kristne verdiene som det henvises til, gjorde seg gjeldende i landet?

De store endringene, de nye tankene, de bærende verdiene som var nødvendig for utviklingen og som har ført fram til dagens Norge, kom først etter at vi hadde fått vår Grunnlov i 1814. I Grunnloven står det i §2: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»

Verdigrunnlaget i Norge er etter Grunnloven både kristelig og humanistisk. Og de verdiene som nevnes og som skal sikres med Grunnloven er demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Ingen av disse verdiene var framtredende i Norge før 1814, da Norge var gjennomsyret av kristendom og sannsynligvis styrt av kristne verdier.

Demokrati, rettsstat og menneskerettigheter glimret med sitt fravær i et samfunn hvor kristendom var eneste tillatte religion. En religion som formulerte de moralske og etiske retningslinjene og som dikterte utøvelsen.

Demokrati eller folkestyre har kristenheten aldri vært særlig opptatt av. De har varmt støttet opp rundt den danske kongen både som valgkonge og som eneveldig. Stemmerett var ikke på tale i et eneveldig kongedømme og kristendommen anstrengte seg ikke for å få til noe slikt. Ytringsfriheten har også hatt trange kår hos de kristne, særlig i blasfemi- og pornografidebatter i den senere tid.

Rettsstaten sto heller ikke på en kristen preferanseliste i tiden før 1814. Derimot var kirken opptatt av å straffeforfølge flere og flere for forbrytelser som homoseksualitet og trolldom. Noe som førte til heksebrenning og tortur. Samene ble forfulgt av myndighetene; taterne, fantene, og jødene også. Hva gjorde kirken med det?

Hvilke menneskerettigheter kjempet kirken for i sin lange periode som statens verdileverandør? Kvinnenes likestilling? Dansknorsk slavehandel?

Grunnlovens demokrati, rettstat og menneskerettigheter ble først aktuelle verdier da fornuftsbasert vitenskap inntok scenen i Europa og i USA på 1700-tallet. Og som utfordret og etter hvert erstattet middelalderens religionsbundne verdensbilde med tilhørende verdier.

Opplysningstiden er det blitt kalt da mennesket dukket opp i historien som et selvstendig individ. Opplysningstiden. Tiden da mennesket gikk ut av den mørke middelalder og inn i lyset. Lyset fra fornuft og vitenskap som etter hvert skulle erstatte tro og overtro.Opplysningstiden. Da alle mennesker ble framholdt som likeverdige. Da hvert menneske ble gitt generelle rettigheter etter revolusjonene i USA og Frankrike. Etter hvert også i den norske revolusjonen.

Bli lys, sa Gud i Moseboken og lys ble det også etter hvert for kristenheten. Men først etter opplysningstiden. Men også det tok tid. Biskop Johan Christian Heuch f.eks. sa rundt 1880 med henvisning til den hellige skrift at «det var mot Guds skaperordning at kvinner skulle ha stemmerett og dermed delta i det offentlige liv». Og han var dessverre ikke alene. Den første kvinnelige prest ble først ordinert på 1960-tallet. Hvorfor så sent?

Et liberalt demokrati har skapt problemer for kristenheten helt til i dag. Nå er det det liberale som det strides mot. Nå er det de homofile som er i søkelyset.

Kristen-Norge er blitt presset fra skanse til skanse både om demokratiet, om rettsstaten og om menneskerettighetene. Kristenheten har stort sett fungert som en bremsekloss og ikke som en pådriver på veien til Norge 2019. Til velferdsstaten og det liberale demokrati.

Kommentarer til denne saken