Der ingen skulle tru at det finnes så mye spennende - det er i Kalnesskogen det. Jeg kaller «skattene» skogens hemmeligheter, men ønsker på det sterkeste at turgåere skulle bli nærmere kjent med kultur- og naturminner der.

Av kulturminner, altså spor etter menneskelig aktivitet, er rideveiene eller de såkalte hulveiene fremdeles veldig synlige. De kan være 2.000 år gamle; alder er det ingen som vet med sikkerhet, men de er i alle fall de eldste veisporene.

Gamle Kongevei på toppen av Ra-ryggen er videreføring av de eldste tråkk og merket som del av pilegrimsleden. Hvordan opplever vandrere Olavskilden langs leden? Det er en helt annen sak.

Krigsminnevandring i naturen og interesse for krigsminner har økt over hele landet. Avtrykkene etter tyskernes ammunisjonslager på vestsiden av Kalnesbrekka er lett synlige. Det var ikke mange som visste hva disse firkantene på oversiden av hulveiene var før Per E. Lundh fortalte det i SA 20. mai i år.

Ved en tilfeldighet stakk arkeolog Sigrid Mannsåker Gundersen et jordbor i en grop like ved ammunisjonslagre. Dette skjedde på en befaring i sommer. Det viste seg at det var en kullmile hun fant, en innretning for produksjon av trekull, som igjen har sammenheng med utvinning av metaller.

Landskapets dannelse og terrengets form i Kalnesskogen har mye å fortelle, som man med undring kan studere. Da er kartet fra Norges geologiske undersøkelse den beste kilden.

Kort fortalt, og som kjent, var hele Skandinavia dekket av digre ismasser for 20.000 år siden. Ved bedre vær begynte isen å smelte og iskanten trakk seg nordover. For cirka 11.000 år siden ble isen stående rolig og brefrontens masser dannet Ra-ryggen. Denne er tydelig markert langs Gamle Kongevei.

Rett etter isavmeltingen fantes det mye sand, men ingen vegetasjon som kunne binde sanden. Sterke vinder danner den dag i dag flygesanddyner, særlig i ørken og langs kysten av Danmark.

Det blåste også i Kalnesskogen. Ved et opptak med georadar fra ryggen i Kalnesskogen er det registrert fire vindavsetninger, som er kartlagt av Norges geologiske undersøkelser. De ser ut som bananer på kartet. I beskrivelse til kartbladet står det følgende om vindavsetningene: Vindavsetninger finnes i svært begrenset mengde, og er kun registrert på toppen av Raet mellom Oppstad og Moseby. Avsetningen består av en opptil 3 m og ca. 200 m lang rygg som består av ensartet sand. Flere mindre sanddyner finnes i området omkring den ryggen.

Den største «bananen», er for lenge siden delt i to med en skogsvei og det ser ut til at det er tatt ut sand fra dynen. Første gang fikk jeg vite om sanddynen på 80-tallet var som reguleringsarkitekt i Tune kommune da en geolog viste og fortalte at det finnes slike flygesanddyner i skogen der.

I dag er jeg pensjonist og bruker Kalnesskogen nesten daglig til rekreasjon og går forbi den største sanddynen. Det gjør også mengder av joggere, folk med hund og andre turgåere uten å vite hva slags hauger de ser. Noen lurer på om de er gravhauger.

Kalnesskogen og Visterskogen er et eldorado for folkehelse, rekreasjon og opplevelse av natur. Det har koronatiden vist. De godt oppmerkede turstiene har est ut og blitt bredere og bredere.

Dette kjære friluftsområdet leverer også mye annet spennende. Men det er behov for skilting for at lokalbefolkningen kan få kjennskap til kulturminnene og ikke minst til den største flygesanddynen, som er et ukjent naturminne.

Min bønn er at man ikke må rasere rester av dette sjeldne bilde, et bilde av vår titusenårige landskapshistorie.