Maimåned er festmåned. Norske flagget vaier dag etter dag. 1. mai, 8. mai, 17. mai og 1. pinsedag. Ikke bare flagget, men også korpsmusikk hører med. Mai med løvtrær som springer ut, blomstene og landet vårt pyntet til fest.

Korpsmusikk ble det lite av i år. 1. mai ble digital feiring, 17. mai ble det ikke barnetog, men for en feiring det ble!!! Stolt og spesielt ble 17. mai 2020.

I 75 år har vi hatt fred i landet vårt, og i år ble tradisjonell 17. mai skjøvet til side av en skremmende fiende, som ikke bare angrep Norge, men hele verden. Nordmennene lot seg ikke stoppe. Vi skulle feire Norges dag, 17. mai, men på en annen måte.

Jeg passerte torget før klokken 07.00. Flaggene på plass, torget ryddet og pent for festdagen, men ikke et menneske. Kulås var et syn en tidlig 17. mai-dag, naturen og Vår Herre hadde pyntet byen vår så vakkert som bare en maidag kunne være.

Flaggheising, korpsmusikk og salutt for dagen. Kransene ble lagt ned ved Arnt Bergbys bauta, 22. juli-monumentet, monumentet over de falne og statuen av Olav den Hellige på Lilletorget. Olav den Hellige som, tradisjonen tro, også fikk russelue. Ingen ting var glemt, og sarpingene holdt seg i ro. De var utrolig lojale til de ordrene som var gitt. Alle tok vi korona-fienden på alvor. Vi skulle vinne også den krigen.

Tale for de falne var min oppgave 17. mai 2020. Stolt for oppdraget jeg fikk, og i lyset av 75 år med fred. Forberedelsene til talen startet jeg med den dagen jeg fikk oppdraget. Det ble ingen tale, men så mye annet, som en hyggelig samtale med Erik-André Hvidsten over temaet De falne. Det er vanskelig å si ord omkring de som ga livet sitt for Norge, frihet og demokrati. Respekten for historien til hver enkelt av de 72 menn og plikten jeg følte til å si noe, slik at dagens sarpinger fikk et lite innblikk i hvordan det var for 75 år siden, var viktig for meg. At 17. mai 2020 ble som det ble, ga jo litt tanker om at vi i fem år ikke fikk feiret 17. mai.

Andre verdenskrig er en studie i menneskets absolutte avgrunn. Slik formulerte Øivind Nordli seg i A-magasinet. Det kommer historier etter historier, bøker og filmer som omhandler krigen. Vi blir aldri ferdig med den. Som bestemor er jeg levende opptatt av å fortelle historiene som jeg lærte til våre barnebarn. Filmen «Flukten over grensen» så vi med Ingeborg og Anna. Handlingen var fra desember 1942. Gerda og broren Otto oppdager at foreldrene skjuler de jødiske søsknene Daniel og Sara i kjelleren. En dramatisk og god film.

Etter at vi kom hjem fra kino ble det en kveld hvor vi fikk snakket om krigen med barnebarna. I det store og hele ble krigen mennenes krig. Det er de som er hedret, men det var kvinner også som kjempet. I en reportasje om freden i Norge, kom det frem at blant andre Eva Jørgensen var leder for Milorg-avdelingen D25 på Hamar i 1944. Under Frigjøringen marsjerte hun inn til Hamar sammen med de andre soldatene, men siden hun var kvinne fikk hun ikke lov til å defilere i Oslo foran kongen i juni. Dette sier mye.

I Sarpsborg hadde vi også dyktige kvinner som jobbet hardt. Olga Ørbek Stenersen var en kvinne som markerte seg. Hun var i mange år leder av Sarpsborg Kvinneråd. I starten av 1940 startet Kvinnerådet registrering av kvinner som sa seg villige til ta del i arbeid i tilfelle krig. 300 kvinner ble registrert. I aprildagene rykket de inn som kontorhjelp, telefonvakter, kokker med mer. Røde Kors og Sosialistisk kvinnekor fulgte opp. Olga Ørbek Stenersen, sammen med Nils Hønsvald, dro fra møte til møte og snakket Nordens sak, de små nasjonenes sak og Finlands sak. Men den 27. september 1940 hendte det følgende: Under Kvinnerådets møte stormet tre unge hirdmenn inn for å høre hva som foregikk. De ville avsette Olga Ørbek Stenersen. Det ble ampert. Politiet ble tilkalt og tok hånd om hirdguttene.

Dagen etter ble hun innkalt til politimesteren og fylkesføreren for å fortelle hva kvinnerådet holdt på med. Det gjorde hun så godt at fylkesføreren måtte trekke hele saken tilbake. Jeg skulle håpe at også de kvinnene som kjempet, kunne fått den plassen som de rettmessig skulle hatt.

17. mai, frihet og demokrati må vi alle kjempe for hver dag. Det er den forpliktelsen vi har overfor dem som falt og for kommende slekter. I junimåneden har vi 7. juni som flaggdag. For 75 år siden den dagen kom Kong Haakon, kronprinsesse Märtha, prins Harald, prinsessene Ragnhild og Astrid tilbake til Norge som de forlot fem år tidligere. Et festpyntet Norge og Oslo tok imot de kongelige.

La oss i år heise flagget 7. juni.