Gå til sidens hovedinnhold

Historiefaget og 22. juli

... eller fortellingen om da vi som ikke fikk lære om nazismen ble hele Sarpsborg-distriktets naziyngel.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi er så raske til å gjenta historiens feilgrep, at vi misoppfatter dem for framskritt. Det skyldes hver gang vi nekter våre barn å lære vår nære historie. Det fikk jeg og Sarpsborg Arbeiderblad erfare den gangen Skjeberg kommune endelig skulle få kommunevåpen.

Skjeberg hadde ikke noe kommunevåpen så sent som i 1980. Det skulle det bøtes på. Saken fikk et større oppslag i Sarpsborg Arbeiderblad, og det ble redegjort for de strikse, såkalte «heraldiske» reglene for utforming av slikt. Tegnekonkurranse ble utlyst.

Jeg var flink til å tegne. Jeg var generelt flink på skolen, og veldig interessert i historie. Jeg leverte ganske mange forslag. Alle symboliserte deler av Skjebergs egenart: noen med raet, noen med Skjebergkilen, vassdraget, noen med fargevalg som symboliserte jordbruk, og mange forslag med helleristninger.

Symbolene

På denne tiden var det fremdeles uavklart om det var Skjeberg, Borge eller Alta kommune som hadde flest helleristninger i Norge. Det var imidlertid ingen tvil om at det var Skjeberg som hadde flest solhjul.

Vi fikk lære mye om helleristninger på skolen. Om båtene, om det tredje og feilvendte «beinet» på mannsfigurene, om jegere og byttedyr, og om solhjul og solkors.

Jeg gikk på Sandbakken skole fra 1976 til 1985. Hvert eneste skoleår hadde vi turdager til helleristningsfeltene. Helleristninger var så til de grader et eget fag, at knapt noen av oss tenkte over at det tilhørte historiefaget, som vår regjering i dag tar til orde for å bygge ned.

Historieløshet som fag

Vi kunne godt fått bygget ned helleristningshistorie til fordel for andre fag, men først og fremst for å gjøre plass til mer om vår nære historie. Vi fikk ikke lære noe om andre verdenskrig på skolen. Hjemme var det også påfallende stilt om temaet.

Amerikanske krigsfilmer var stuerent, Hitler og SS med hakekors var almen kjent. Hva krigen i Norge angikk, handlet det meste om Hjemmefrontmuséet i Oslo, og om «Helter i Telemark» med Kirk Douglas i hovedrollen, men absolutt ingen ting om Nasjonal Samling og ideologiene.

Så vi lærte massevis om solkors, men kun i helleristningshistorie. Det var for oss en stolt del av Skjebergs historie fra bronsealderen, altså for 3000 år siden, ikke 30. Så da en skoleflink 11-åring fra Sandbakken leverte mange fine forslag til Skjebergs kommunevåpen, og noen med solkors, da ble det stort oppslag og intervju med ham i Sarpsborg Arbeiderblad.

Det kan ikke ha vært lett å behandle mine svar den gangen. Spørsmålene gikk på om hvilket forhold jeg hadde til nazistenes bruk av solkorset under krigen, om jeg ville forstå om noen reagerte negativt på det. Videre måtte journalisten prøve om han forsto meg rett, ved å spørre om jeg ikke kjente til Nasjonal Samlings bruk av solkorset som symbol.

Fortielsene

Jeg tror rett og slett journalisten ikke klarte å få grep om at en skoleflink elev i skjæringen mellom barneskole og ungdomsskole faktisk ikke hadde fått lære noe slikt om krigen.

Det ville kanskje skapt en journalistisk sak om at skolen ikke lærte oppvoksende slekter om krigen, om NS og ideologiene, og ikke minst, om ofrene og de overlevende etter krigens militære og politiske terror.

Så satt SA-leserne der, da, ved kjøkkenbordene, i sine stuer, hytter, campingvogner og småbåter, og fikk rett i ansiktet intervju med en 11-åring, som de ikke kunne forstå som annet enn en solkors-svingende nynazist. En obsternasig drittunge som brakte fram ting de hadde slitt for å få bukt med siden 8. mai 1945.

Historien gjentas

Dette var 1979 eller 1980. Behovet for å skjule kunnskapen var større enn behovet for å bevare historie. Sandbakken ungdomsskole var knapt ti år gammel, men hvilket år den sto ferdig, og hvem arkitekten var, det er ikke tilgjengelig kunnskap i dag.

I sommer er faktisk et tilbygg til håndballhallen i Drøbak, som er til forvekslings lik gamle Sandbakken ungdomsskole, nominert til en prestisjetung arkitekturpris. Det virker historieløst på en som vet hvordan skolen på toppen av raet ser ut.

Skolen står der, men kunnskapen om den er så nær historie, at opplysningene ikke er digitalisert. Det skal faktisk noe til å finne ut om dokumentasjon i det hele tatt ikke er destruert. Men det er i verste fall papirer.

Mental historietekst

Kunnskapen om hva som førte til krigens overgrep i Norge 1940–45 står skrevet i psyken og på kroppen til mennesker, og symbolisert ved graver og andre minnesmerker.

I 1980 var kunnskapen om solkorsets rolle i Norges naziparti og Quislings regime gjemt inni psyken til de overlevende og de etterlatte. Den var gjemt i fortielse.

Historien om ideologiene og symbolikken var – sammen med fortellingene om de nære krigshandlingene – holdt unna vår alles viktigste kanal for å vite og forstå: Grunnskolen!

Den som ikke får vite, kan ikke finne på noe tankeløst, men får ikke de unge vite, er det ikke grenser for hva de kan finne på å gjøre. Det er viktig å tenke på når man plumper ut med karakteristikken «tankeløs ungdom»: Vi bidrar til å gjøre det til en selvmotsigelse!

«Aldri mer» hva da?

Det tankeløse er å begrave kunnskapen man vil til livs. Hovedårsaken til at historien gjentar seg er ikke de som gjentar historien, men de som holder den tilbake – kall det gjerne «sensurerer den».

Skolen er viktig for å oppdra nye generasjoner til å forstå, men det avhenger av at elevene først får vite. Jeg har med tiden blitt var at «godt gammeldags sunt folkevett» tilsier at «å lære» det er «å skjønne», mens «å vite» er «å ha forstått»: Man forutsetter altså at lærdom oppstår av intet, og lar seg diktere av folk med noen år på baken.

Heldigvis har yngre krefter etter hvert kommet også de traumatiserte eldre til hjelp, og kunnskapen om krigen har en helt annen status i dag.

Eller har den det?

Hvordan kan den i det hele tatt ha det?

Hvordan i all verden kunne 22. juli skje? Enn massakren i Christchurch? Angrepet på moskeen i Bærum?

Viten og uforstand

Hvordan kunne det skje, dersom vi hadde tatt såpass vare på de kommende generasjoner at vi kunne snakke med dem om, og de kunne snakke med oss, om solkors både fra bronsealderen og fra NS? Om de kunne snakke med oss, og vi kunne høre på dem, om miljøtrusselen som angriper dem i både nåtid, og i deres framtid, som godt dokumenterte trusler om utryddelse med gasser og forbrenning?

Jeg var selv lærer på en videregående skole i skoleåret etter 22. juli 2011, og hadde fått en god del motstridende og bastante instruksjoner om hvordan elevene skulle tas imot ved skolestart. Alle måtte høre på en rektor lire av seg den gjennomtenkte konsensus, etterfulgt av en villet uforstand.

Hun manet elevene med: «dersom vi legger merke til at noen går med slike holdninger og kommer med slike ytringer, er det viktig at de ikke får stå uimotsagt, men at de trekkes fram i lyset og må svare for seg», bare for å utdype det med det stikk motsatte: « ... for slike holdninger og ytringer skal vi ikke tolerere, de må stoppes med en gang.»

Ordets erobring

Det handler om forskjellen på å vite og å forstå. Det handler om behovet for å fortie vår nære historie, og slippe å være nødt til å forholde seg til den. Usikkerheten skaper spillerom for dem som ser det som en kamp om å formulere historien etter eget forgodtbefinnende.

22. juli 2011 har skapt så mye forvirring, at narrativet – fortellermakten – står åpen for den som vil gripe sjansen.

Det er mange nok som ønsker å tre sin forståelse av ekstremisme og 22. juli-massakren over hodet på elever som ikke har fått vite.

Visse er alltid på utkikk etter sjanser til å forfalske historien for å få med seg massene på å bruke den til å tjene sine egne motiver. Disse «visse» er ikke noen «hellerissere» for 3000 år siden, men snarere tilhengere av visse «runerissere» fra 1930- og 40-tallet, enten de forstår det selv eller ikke.

Det eneste botemiddel vi har til rådighet, er å la ungdommen få vite. Det fordrer at vi gamle orker å konfronteres med det. Det er en uavvendelig del av det å sette sine egne barn til verden. Feiler vi her, lykkes vi bare å oppdra barna våre til lett bytte for umenneskene blant oss.

PS: Da jeg gikk i 9. klasse skoleåret 1984/85, hadde Sandbakken ungdomsskole et lokalt forsøk med historie valgfag, som kun handlet om andre verdenskrig. Det kom til som et resultat av etterspørsel, og påpekning om at elevene ikke lærte noe om krigen ellers. Jeg tror det ble med det ene skoleåret, mest av mangel på gode nok skolebøker om feltet.

Fortielsen var fremdeles såpass total.

Les også

Jeg er ikke lenger like stolt

Kommentarer til denne saken