Gå til sidens hovedinnhold

Hva skjer i Østfold?

En utvikling som bekymrer

Det stod en kronikk i Østfold-avisene noe tid tilbake som er underskrevet av direktør i NAV Øst-Viken, Steinar Hansen, som heter «Uføreandelen mot nye høyder». Etter mitt syn tas det opp viktige spørsmål om hvorfor det stadig blir flere uføretrygdede, og med en langt større andel i Østfold enn andre steder - hvor Sarpsborg og Halden peker seg spesielt ut. Med sine 15 prosent uføre så er det ikke stor avstand til det nivået som er i Fredrikstad og Moss som har 14 prosent uføre.

Disse byene har nå en utvikling på nesten det dobbelte som er ellers i landet. Min oppfatning er at det som skjer av utvikling har med arbeidsmarkedet å gjøre. Tilbud og etterspørsel er her helt avgjørende. Østfold blir mer og mer et «pendlerfylke» til Oslo hvor det til nå har vært etterspurt etter mer arbeidskraft. De som ikke er med på denne utviklingen gjennom for lav utdannelse eller forhold som gjør det vanskelig for de å bli arbeidssøkende i Oslo-området har ikke noe alternativ til annet enn å melde seg arbeidsledig.

Det er kort og godt for få arbeidsplasser i hele denne region (tidligere Østfold fylke). Så går veien videre over til sosialstønad når arbeidsledighetstrygd ikke lenger er det man har for å leve for. Neste trinn etter dette er å søke om en eller annen form for trygd, hvor så veien videre blir da til uføretrygd.

Dette har det ikke vært noen politisk vilje til å gjøre noe med fra sentralt politisk hold så langt. Østfold-samfunnet, med sin politiske ledelse, greide ikke engang å opprettholde en flyplass som det hadde vært arbeidet med i mange år. Det satses heller ikke politisk for at det skal bli en helt annen utvikling. Etableringen av Viken fylkeskommune har også medført at tyngdekraften i det politiske miljøet er flyttet over til Akershus og Buskerud som knytter seg opp til det som skjer i Oslo-området.

Se bare hva som skjer når det gjelder veiutbyggingene hvor milliardene triller lett ut i Oslo området hvor også Viken er med. Om det blir en endring når det store «grønne skiftet» som det er bred politisk enighet skal iverksettes kan det nå bli spennende å se. Vil det bli gitt rammebetingelser slik at det gamle industrifylket igjen kommer på offensiven?

Det som mange mente ville bli redningen var at InterCity-utbyggingen skulle bli en realitet. Her skulle arbeidsmarkedet bedres som nevnt betraktelig ved at Oslo-området kunne få transportert inn arbeidskraft fra alle byene i Østfold ved at de tidlig om morgenen tok toget inn til nevnte område og hjem til der de bor om kvelden. Arbeidsdagen ville så dreie seg om at den for flere ble på 10-12 timers varighet (inkludert reisetid).

Når det gjelder InterCity vil det ikke skje noe omfattende utbygging slik det ser ut nå de neste 10-15 årene. Situasjon når det gjelder sysselsettingen vil derfor være vedvarende svak i tiden som kommer, hvis ikke politisk nivå legger forholdene langt bedre til rette for en offensiv næringsutvikling. Det er en viktig del av det som må skje om det skal bli noe endring på forholdet.

Hvorledes behandles så den situasjon som her er tatt opp? Politisk nivå har den oppfatningen at gjennom NAV så skal det gis så liten støtte til de som blir arbeidsledige at de «presses» til å skaffe seg arbeide i et arbeidsmarked som ikke finnes. Håpløst, slik jeg ser det.

Det som er nevnt innledningsvis er det som hele vårt fylke står overfor i tiden som kommer. Først arbeidsledig, så sosial stønad og deretter uføretrygd. Det helt grunnleggende fra politisk hold er at om du gir en person eller familie så lite økonomiske midler at du ikke kan leve et anstendig liv, så tror man det er løsningen for at den enkelte skaffer seg fullt arbeide i det ordinære arbeidsmarkedet. Det er så det grunnlaget som NAV arbeider etter, slik at kostnadene holdes nede - med det resultatet som det medfører for den enkelte.

Det er derfor ikke samsvar om hva som står i Lov om sosiale tjenester i NAV, eller i alle de veiledende instruksene som er utarbeidet i den statlige forvaltningen. Loven som er nevnt, og som politisk nivå har vedtatt i Stortinget med alle sine paragrafer og veiledninger, er milevis unna det som NAV arbeider etter i sin daglige virksomhet. Jo mindre som ytes fra det offentlige, desto bedre står du rustet til å klare deg i et arbeidsmarked som er mer krevende enn noen gang. Det tror politisk nivå er riktig medisin. Innstrammingene på ytelser skal gi flere arbeidsplasser - det er den helt overordna tanken.

Skal Frelsesarmeen og private organisasjoner nå overta store deler av de oppgavene i dag som de hadde for 100 år siden? LO-leder Hans-Christian Gabrielsen sier i et intervju i Dagsavisen 29. desember at fra industristedet Raufoss kom det melding om at LO-medlemmer som sto uten jobb og inntekt måtte gå til Frelsesarmeen for å livberge seg.

Sånn skal vi pokker ikke ha det, sier han. Det for at ikke langt flere ender i en situasjon som ikke noen burde mene er riktig.

Hvorfor har så den velferdsstaten som vi alle mener vi skal være så stolt av sviktet? Det er en utvikling som har skjedd over mange år og som har blitt forsterket ytterligere i den senere tid. Det starter alt i skolen når ikke undervisningen er tilpasset for dem som alt der får problemer med å følge med i den ordinære undervisningen. Når så politisk nivå har kunnet konstatere dette uten å gjøre noe helt grunnleggende med forholdet, så har vi kommet dit vi nå er.

I mange år har vi sett utviklingen som har medført at det nå er over 100.000 barn som lever i en familiesituasjon som kan karakteriseres som fattige hjem. Det kan ikke være noen overraskelse at vi som nasjon har endt der vi nå er. Det blir ikke produsert velstand gjennom økt fattigdom for mange grupper i samfunnet. Det burde politisk nivå innse en gang for alltid.

Antallet barn som lever i fattigdom øker i Norge. Statistikk (fra 2018) viser at i Norge så var 12 prosent av alle barn fattige, i Østfold var tallene 16 prosent. Disse tallene har økt for hvert år de siste 10-12 årene samtidig som vi som nasjon blir rikere og rikere. I de siste årene har prosenten av barn som lever i fattigdom i de største Østfold-byene økt fra 13 til 18 prosent.

Arbeidsledigheten øker blant unge og eldre i Østfold. Uføreandelen øker. Sysselsettingsgraden blant de yrkesaktive mellom 18 og 67 år synker stort sett over hele Østfold. Disse forholdene må endres. Politikerne må ta grep som gjør at flere fullfører utdanning og kommer i arbeid. Det er et politisk ansvar, da det er de som setter rammene for NAV både sentralt på Stortinget og lokalt i det enkelte kommunestyre. Tiden er ikke inne for å redusere på tiltak for dem som sliter mest i vårt samfunn.

Kommentarer til denne saken