Tiden som har gått siden mars måned har krevd mye av oss som enkeltmennesker og som samfunn. Mennesker som fra før levde i utsatte livssituasjoner, har måttet bære de tyngste byrdene.

I krisen har vi sett dugnadsvilje og samhold, tillit på tvers av etablerte linjer og vi har hatt et godt politisk lederskap. Vi har sett oppfinnsomhet og kreativitet – og nye måter for fellesskap har oppstått, ikke minst digitalt. Mange har ytt ekstra, utført arbeidet sitt på nye måter, strukket seg for et fellesskap større enn ens egen lille krets.

Men denne krisen – eller langdryge unntakstilstanden, som nå har blitt vår nye hverdag, den har også viser oss også noe annet. Mistenksomhet og mistillit, gruppetenkning og diskriminering finner ofte et godt jordsmonn i tider hvor det kreves mye av mennesker og hvor frykten for fremtiden forsterkes. Grupper og enkeltmennesker som fra før av var utsatte for diskriminering og trakassering, har opplevd dette i enda større grad i disse månedene, dette ser vi iblant annet i kommentarfelt og i sosiale medier.

Vi kjenner denne tendensen igjen fra vår egen nasjonale historie. Etniske, religiøse og seksuelle minoriteter har blitt trakassert og gitt utenforskap helt fra Eidsvollmenenes motstand mot jøder og jesuitter og de enda eldre diskriminerende praksiser mot reisende og rombefolkningen. Hele grupper av mennesker som har skilt seg ut fra majoritetsbefolkningen, har blitt tildelt skyld for forhold og situasjoner de på ingen måte mer enn resten av befolkningen har noe skyld i.

Det er få som vil finne det naturlig å anklage alle pensjonister for økt smitteoppblomstring, fordi en buss med noen og tretti norske pensjonister brakte med seg viruset både til Røros og Molde. Det er heldigvis ingen som ser stygt på alle norske menn i 40-50-åra, selv om det var disse som i første runde i mars sto for det virkelig store smitteutbruddet eller traktorkjørende bønder i Rakkestad for den del.

Men med enkelte minoritetsgrupper er det annerledes. De opplever at trakassering har økt på nettopp denne måten, hvor enkeltmenneskers og enkeltgruppers feilvurderinger i en gitt situasjon, er noe en hel minoritet anklages for.

I Første Mosebok, den første teksten i Bibelen, den sammensatte boka av tekster som alle ble til i Midtøstens kulturområde og deles av jøder, kristne og muslimer, står det at Gud skapte mennesket i sitt bilde (1 Mos 1,27). Det betyr at alle mennesker har noe i seg som ligner Gud, og at alle mennesker har den samme iboende verdi. Den universelle menneskerettighetserklæringen er bærer av denne visjonen i vår tid.

Dette grunnleggende menneskesynet forplikter oss til å se hverandre som enkeltmennesker – med den samme iboende verdien som oss selv. Det forplikter oss til å se hverandre som enkeltmennesker, og ikke som grupper som vi antar har spesielle egenskaper og måter å leve på. Det forplikter oss til å tenke og handle og være mot hverandre på en måte som ikke krenker gudbilledlikheten oss den andre. Det forplikter oss på tillit, og på et samhold med rom for ulikhet og mangfoldighet.

Vi vet ikke hvor lenge denne pandemien kommer til vare. Vi vet ikke med sikkerhet når vaksiner blir tilgjengelig. Vi vet ikke når vi får tilbake hverdagen vår, eller i hvilken stand hverdagen er når vi får den tilbake. Men det vi vet, er at det i oss mennesker og i vårt samfunn bor evner og muligheter til tillit og til samhold, til utholdenhet og til rause fellesskap.

Vi tror at det i oss mennesker er lagt noe hellig og ukrenkelig. Derfor ber og arbeider kirken for at disse egenskapene – evnen til tillit og til samhold må være det som blir stående igjen når vi skal fortelle våre barn og barnebarn om pandemitiden.

La oss sammen levendegjøre håpet om at det er fortellingen om en tid hvor godhet og raushet blomstret som er den som skal nedskrives i framtidens historiebøker. Fortellingen om 2020 vil alltid være fortellingen om noen vanskelige måneder. Måtte det også bli fortellingen om at diskriminering, trakassering og krenkelse av enkeltmenneskets iboende verdi aldri fikk spire. Det er den fortellingen vi skal fortelle hverandre når vi endelig kan møtes som før igjen.