Vi kommer ofte tilbake til det i 1. mai-komiteen i Sarpsborg, at «God politikk starter ofte som en 1. mai-parole».

Det er nok ikke så lett at man skriver det på en plakat, så blir det en realitet senere. Men det STARTER ofte som en parole i et 1. mai-tog. Deretter kommer arbeidet for gjennomslag.

Gjennom LOs politiske arbeid lokalt har vi vært med å forme tiltakspakkene som har blitt vedtatt lokalt. Vi fikk blant annet gjennomslag for en garanti for at ingen kommunalt ansatte skal kunne permitteres som en følge av koraona-krisen.

I en krise som dette står til og med Høyre-lederen og frir til fellesskapet og den offentlige velferdsstaten. Det er fordi Høyre-lederen også er statsminister og må være ansvarlig.

Til og med Frp på Stortinget stemmer for at staten skal gå tungt inn for å gjøre permitteringsreglene enda bedre.

I denne krisa er det ingen som mener at arbeidsmiljøloven er for rigid og må mykes opp. Og hvor er de som mener at svaret på alle spørsmål er «mer privatisering»? Det er ingen som lenger roper om at man må kutte i det offentlige for å slippe til private innen helse og omsorg. Nei, nå lener selv de borgerlige lederne seg på den gode offentlige velferden som fellesskapet både har bygget opp, og er avhengige av.

I nøden spiser fanden fluer.

I krise er selv Erna sosialist.

Denne krisa har også gitt oss et klart signal om yrkesgrupper som er helt essensielle i samfunnet. Ikke bare politi, tollvesen, fengselsansatte, brannvesen, forsvar og andre som jobber med å trygge samfunnet. Men også butikkarbeidere, renholdere, ansatte innen barnehage og SFO, og ikke minst innen helse og omsorg. Leger og sykepleiere har blitt møtt av applaus fra balkonger, sponset overtidsmat og klappeaksjoner på nett. Det er ikke annet enn fullt fortjent.

Men la oss være enige om to ting: man kan ikke betale regninger eller lån med applaus eller overtidsmat. Så la oss stå sammen for at lavtlønnede undervurderte yrker som utfører helt kritiske oppgaver for fellesskapet også får lønn som fortjent.

La oss også være enige om at dette er starten på å anerkjenne alle yrkesgrupper. Alle arbeidere som bidrar til fellesskapet og at hjulene i samfunnet skal gå rundt.

Vi skal vise alle at ikke engang en pandemi stopper oss. Kraften i arbeiderbevegelsen er så mye sterkere enn som så. Denne krisen hindrer ikke oss i å stå opp for internasjonal solidaritet. For kampen for de svakeste, mot økte forskjeller og for likestilling.