Jeg har en sønn som går i første klasse på en barneskole i Sarpsborg. Kort tid etter skolestart fikk han en egen iPad, som han skal bruke både på skolen og hjemme til lekser. Sarpsborg kommune kaster seg altså på den nye trenden i norsk skole, som går ut på å digitalisere skolehverdagen også for de aller yngste.

Lærerne har beroliget oss foreldre med at iPaden kun skal være et supplement til den øvrige undervisningen, og at barna fortsatt skal lære å lese og skrive for hånd. Det er bra. Men jeg har også fått høre at Sarpsborg kommune ikke ønsket at førsteklassingene skulle ha fysiske bøker i år, og at skolene måtte «kjempe» for å få lov til dette.

Jeg har videre hørt at det er barneskoler i kommunen hvor barna kun får kopier av sider i lærebøkene, fordi skolene ikke får nye bøker. Hvis dette stemmer, synes jeg det er illevarslende.

Noen steder i landet har skolene tatt steget videre når det gjelder digitaliseringen av undervisningen. Bærum var den første kommunen i landet som ga elevene hvert sitt nettbrett, allerede i 2014. I en artikkel i Aftenposten 25. oktober i år fremgår det at Bærum kommune nå har erstattet alle skolebøkene med nettbrett. I artikkelen kan vi lese om en mor som synes det er vanskelig å følge opp sønnens lekser når alt skal skje på skjermen, og som opplever at han sliter med konsentrasjonen på grunn av andre distraksjoner på nettbrettet. Dette kan nok mange foreldre kjenne seg igjen i.

En annen kritisk forelder er Gaute Brochmann. Hans engasjement startet da han ikke fikk tilfredsstillende svar på hvorfor datteren hans plutselig skulle bruke nettbrett som hovedverktøy på skolen istedenfor skolebøker. Brochmann skrev først et leserinnlegg i NRK Ytring 15. september 2019. Innlegget skapte stort engasjement, og 17. september 2019 deltok Brochmann i NRK-programmet Debatten om temaet. Nå har han skrevet boka «De digitale prøvekaninene», som ble utgitt på Cappelen Damm i år. I et nytt leserinnlegg i NRK Ytring 16. august i år påpeker Brochmann at «det ikke finnes noen nasjonal norm eller dedikert studie av barn, skjerm og skole. Ansvaret er i stedet plassert hos lokal skoleledelse».

I den senere tiden er det ikke bare kritiske røster fra foreldre og forfattere vi har hørt i media, men også forskere og politikere som advarer om konsekvensene ved økt skjermbruk.

I en NRK-artikkel 16. september fremgår det at en forskningsgruppe ved NTNU har undersøkt hjerneaktiviteten til barn mens de har skrevet for hånd, tegnet eller skrevet på tastatur. Resultatet av forskningen: Barn lærer og husker mer når de skriver for hånd.

Professor Anne Mangen ved Universitet i Stavanger har forsket i over 10 år på sammenhengen mellom hva vi leser, og hva vi leser det på. Forskningen hennes har vist at å lese på skjerm har en negativ betydning for forståelsen av lengre, sammenhengende tekster. I en artikkel på nettsidene til Universitetet i Stavanger 27. mars 2018 skriver hun: «Lesing er en kompleks prosess. For å forstå hva som skjer når vi leser på skjerm eller papir, må forskere fra flere områder søke kunnskap sammen, og beslutningstakere må ta kunnskapen på alvor.»

I Utdanningsnytt 4. desember 2019 uttaler professor Kjersti Lundetræ, som leder Lesesenteret ved Universitet i Stavanger, at skjermbruk muligens kan redusere leseferdigheter ved at det fortrenger andre aktiviteter, som lesing av bøker. Hun kobler dette til Pisa-resultatene fra 2019, som viser at norske 15-åringer scorer dårligere på lesetester enn tre år tidligere. Hun sier at vi vet for lite om dette temaet, og etterlyser forskning.

I Morgenbladet 22. mai 2020 fremgår det forskning fra UiO som slår fast at norske barn leser mindre og dårligere enn før. Her fremgår det også at elever som foretrekker å lese på papir, scorer mye bedre på leseprøver enn de som foretrekker å lese på skjerm.

I Stavanger har kommunestyret valgt å gå motsatt vei av den gjeldende trenden. Høsten 2019 bestemte de at elevene i Stavanger ikke skal få utdelt eget nettbrett før 5. klasse. Som Rødt-politiker i Stavanger, Mímir Kristjánsson, skriver i et innlegg i Aftenposten 2. februar i år: «Det er vanskelig nok å holde ungene borte fra skjermen om ikke kommunen også skal innta rollen som digital pusher.»

Min bønn til Sarpsborg kommune: Ikke følg etter Bærum kommune og dem som «leder» dette kappløpet mot heldigitalisering av skolehverdagen til småbarn. Hør på forskere og fagpersoner før dere tar viktige beslutninger om skolehverdagen, og dermed livene, til barna våre.