Gå til sidens hovedinnhold

«Jeg er fan. I mine øyne er Ingeborg Walther for tiden byens største artist»

Artikkelen er over 1 år gammel

«Beklager Åge, Stian, Vigdis, Ann Christin, Philip, Malin, Ulrikke og alle dere andre – Sarpsborg har mye å by på, mye bra, men byens største kvalitet for tiden, er i mine øyne Ingeborg Walther», skriver Sarpsborg-musiker Jonas Groth i dette innlegget.

Innlegg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Beklager Åge, Stian, Vigdis, Ann Christin, Philip, Malin, Ulrikke og alle dere andre – Sarpsborg har mye å by på, mye bra, men byens største kvalitet for tiden, er i mine øyne Ingeborg Walther.

Min kone og jeg tok bryllupsdagen på forskudd, og dro til Kristiansand for å oppleve Aleksanders Rybaks egenskrevne musikal «Trolle og den magiske fela», basert på hans egen bok fra 2015.

Dette skulle vise seg å bli en opplevelse av helt spesielle dimensjoner. Vår egen skjebring, Ingeborg, sto øverst på rollelisten sammen med mr. Fairytale himself, og vi ble begge slått fullstendig i bakken av hennes talent.

Jeg har vært så heldig at jeg har spilt mot Ingeborg tidligere, i Villekullas versjon av «Reisen til Julestjernen» i 2014. Men første gang jeg virkelig la merke til henne, var nyttårsaften 2016, da hun gikk på scena på torget og tok fullstendig av. Hun hadde en glede og en utstråling i det hun fremførte, som fikk meg til å glede meg så tårene rant.

Siden den gang har hun blitt allemannseie, og som den sære, danske, Greåker-gutten jeg er, har jeg falt litt av lasset. Jeg har ikke sett så mye på det hun har gjort på TV. Nok til å skjønne at hun ikke har blitt noe dårligere, men samtidig har det ikke interessert meg nevneverdig.

Men så ble det romjul 2019, og jeg befinner meg på Kilden Teater og Konserthus, sammen med Elisabeth. Vi sitter på raden rett foran lydmannen – musiker midt i salen – og jeg forstår at dette er noe alle som er til stede gleder seg til. Noen minutter inn i forestillingen kommer Ingeborg på scenen. Hun spiller Alva – den rotløse datteren til ordføreren i byen. Han har mistet sin kone, og overbeskytter sin datter. Ingeborg er teatralsk. Hun er morsom. Ikke fordi replikkene nødvendigvis er så fryktelig morsomme, men fordi hun tar den helt ut. Mimikken er hysterisk. Jeg har selv to ungjenter i huset, og vet veldig godt hvordan de ser ut når de er uenige med mine bestemmelser.

Ingeborg er overalt – hele tiden. Hvordan det går an å være fremstå så rolig og behersket, og samtidig bevege seg så mye, er bare utrolig. Det er fremdeles litt særpsk over dialekten hennes, men den er ganske skjult. Men ikke mer skjult enn at jeg føler det blir en merkevare for henne. Ord som «pappa» og «aldri» blir til «påappåa» og «åjldri», og damene som sitter på den andre siden av meg utbryter i begeistring: «Hun er såååå søt!». Alle i salen er enige om at vi liker Alva, og at hun er verdt inngangspengene.

Men så begynner hun å synge ... Jeg forstår det ikke. Hvordan kan man synge så rent? Hvordan går det an? Hun leverer tekst og innhold så man fullstendig glemmer at man er i en teatersal, og tror helt og holdent på hvert ord hun synger. Like høye toner som dype, og like sterkt volum som svakt. Og alt dette samtidig som hun ikke har sluttet å være overalt?!?!

Hun tar så enormt stor plass, at når hun senere i stykket deler scene med Aleksander Rybak, så kunne han ha vært hvem som helst. Han er flink, søt, morsom og trygg. Men det er Ingeborg som skinner. Hun tar ikke plassen fra noen, men hun er så stor, så stor.

Jeg griner nok for mye, men jeg griner stort sett bare når noe er fint eller bra. Gode prestasjoner (som Whitney Houstons fremføring av nasjonalsangen under Superbowl i 1991) går rett til tårekanalen min.

Jeg griner stort sett hver eneste gang Ingeborg synger. Om hun er sint, glad, trist, lett, tung eller bare en del av ensemblet. Det er altså noe helt unikt med denne jenta. Som det står å lese i en online anmeldelse av stykket: «Alva var en drøm å høre på, og var en sterk jente-skikkelse full av girl-power.»

Jeg er helt klart fan av Ingeborg, og håper å få høre, se og oppleve henne mange ganger til. Jeg synes godt at «Trolle og den magiske fela» kunne bli satt opp i Sarpsborg. På nye Sarpsborg Scene hadde det passet perfekt. Og Ingeborg kommer til å forbli nasjonal, men vi må huske å ha henne med i det vi gjør her i byen også.

Hun har heldigvis sagt ja til å være med på Byfesten Sarpsborg 2020 - den 27. juni.

Kommentarer til denne saken