Mellom 2015 og 2020 mottok Sarpsborg kommune 542 millioner kroner fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) for å bosette primærflyktninger.

Problemene oppstår når midlene stanser og flyktningene kommer til kommunen som sekundærflyktninger. De har gjerne behov for mer hjelp av tjenestene i kommunen.

En flyktning må de første fem årene bo i kommunen han bosettes i, med mindre han får jobb i en annen kommune og dermed kan forsørge seg selv. En flyktning regnes som primærflyktning de første fem årene han bor i Norge. Flytter han etter fem år fra kommunen han opprinnelig ble bosatt i, regnes han som sekundærflyktning.

– Det er en kjensgjerning at den regionen vi er, er et trekkplaster for sekundærtilflytting.

Flemming Johnsen, rådgiver mangfold, inkludering og likeverd i Sarpsborg kommune

– Av den siste statistikken i statsbudsjettet ser vi at Sarpsborg er kommunen i landet som topper listen over sekundærtilflytting, med Fredrikstad som nummer to. Så det er en kjensgjerning at den regionen vi er, er et trekkplaster for sekundærtilflytting, sier Flemming Johnsen, rådgiver mangfold, inkludering og likeverd i Sarpsborg kommune.

Det statlige integreringstilskuddet gis til kommunen en flyktning er bosatt i de fem første årene han er i Norge. Etter dette står flyktningene fritt til å bosette seg hvor de vil, men da stanser også pengestøtten.

Klima, nettverk og økonomi er de tre hovedgrunnene til at mange sekundærflyktninger velger seg Sarpsborg og andre østlandsområder.

– Staten har et ansvar her og nå må vi riste dem ut av den naiviteten eller uvitenheten de opererer etter.

Ordfører Sindre Martinsen-Evje

– Norge fikk en veldig stor flyktningtilstrømming i 2015, 2016 og 2017, og når de har bodd fem år i andre kommuner kan de bosette seg fritt i Norge. Vi ser da at de bosetter seg i Sarpsborg, Fredrikstad og Drammen. De har ikke råd til å bosette seg i Oslo, og bosetter seg derfor i byene rundt hovedstaden, sier ordfører Sindre Martinsen-Evje (Ap).

Ordføreren erkjenner at det er et vanskelig tema å ta opp, og poengterer at han ikke ønsker å kritisere mennesker som velger å bosette seg i Sarpsborg.

– Vi ønsker å ivareta både gamle og nye innbyggere på en god måte. Men nettopp derfor må vi si klart fra til staten om at vi må kompenseres for den økonomiske belastningen vi påføres, sier Martinsen-Evje.

– Uakseptabel skjevhet

Den store tilflyttingen skaper hodebry for kommuneledelsen. Flesteparten flytter til kommunen uten en jobb å gå til og koster samfunnet store summer i snitt.

Johnsen, Martinsen-Evje og kommuneøkonom Bård Andersen er bekymret for at den voldsomme tilflyttingen av sekundærflyktninger til Sarpsborg kan skakkjøre kommuneøkonomien.

– Dette går utover hele økonomien i kommunen og alle våre tjenester. Vi har et budsjett som ikke går opp. Inntektene øker ikke i tråd med kostnadene og det er ikke bærekraftig over tid. Det er en skjevhet her som ikke er akseptabel og som må ryddes opp i. Staten har et ansvar her og nå må vi riste dem ut av den naiviteten eller uvitenheten de operer etter, sier Martinsen-Evje alvorlig.

Med det mener han at arbeidet med å revidere inntektssystemet til kommunene for de neste fire årene er i gang, og Martinsen-Evje forventer en politisk dragkamp om ressursene.

– Vi ber om at systemet blir mer rettferdig enn det er nå, hvor ikke systemet dekker kommunenes reelle utgifter. Jeg opplever at staten har et naivt syn på realitetene, og vår oppgave er å vise hvilke utfordringer vi har i kommunene, sier ordføreren alvorlig.

Tips våre journalister om denne saken: kristin.englokken@sa.no eller eline@sa.no.

Administrasjonen har derfor, av et enstemmig bystyre, blitt bedt om å utrede hva sekundærtilflyttingen til kommunen utgjør i kroner og øre.

– Årlig bosetter vi også primærflyktninger. De utgjør en liten prosentandel i veksten av både flyktninger og befolkningen, og de integrerer vi veldig godt med gode resultater. De går over i utdanning og jobb og vi får penger fra IMDi for å integrere dem. Med sekundærflyktninger starter vi på nytt, uten statlig integreringstilskudd, og det gir oss kjempeutfordringer, sier Flemming Johnsen.

Sarpsborg kommune har over dobbelt så mange flyktninger uten interegreringstilskudd som vi skulle hatt, dersom andelen hadde tilsvart andelen i resten av landet.

Problemet eskalerer

I 2012 hadde Sarpsborg nærmere 2.500 flyktninger uten integreringstilskudd. Det vil si flyktninger kommunen ikke får tilskudd for av IMDi for.

Hadde andelen tilsvart andelen ellers i landet, ville vi hatt 1.300.

– Allerede her har vi nesten en dobbelt så stor andel av denne gruppen som vi skulle hatt, dersom flyktningene var likt fordelt over landet, sier kommuneøkonom Andersen.

Men veksten har ikke stanset siden da – snarere tvert imot. Bare fra 2012 til 2013 økte veksten av gruppen flyktninger uten integreringstilskudd med 5,2 prosent.

– I 2021 er vi oppe i en vekstrate på 8,2 prosent, og det er en ganske høy vekstrate som nesten tilsvarer en fordobling av gruppen hvert åttende år. Og hele veien siden 2012 har veksten vært større i Sarpsborg enn den er i landet, så vi beveger oss hele tiden lengre og lengre vekk fra landsgjennomsnittet. Vi ligger milevis over, sier Andersen videre.

433 sekundærflyktninger i Sarpsborg mottar 84.650 kroner årlig i snitt i sosialhjelp. Gjennomsnittsutbetalingen blant sosialhjelpsmottakere som ikke er sekundærflyktninger, er 59.050 kroner.

I år er antallet flyktninger uten integreringstilskudd i Sarpsborg omkring 3.750, mens normert, hvis det skulle vært likt over hele landet, skulle Sarpsborg vært på 1.750.

– Vi har over dobbelt så mange som mye som vi skulle hatt. Vi har gått fra å ha rett under dobbelt så mange, til nå å ligge klart over dobbelt så mange som vi skulle hatt, sier Andersen alvorlig.

Får utbetalt mer

Sarpsborg har totalt 1.576 sosialhjelpsmottakere.

Av disse er 433 sekundærflyktninger som årlig mottar 84.650 kroner i snitt. Gjennomsnittsutbetalingen blant sosialhjelpsmottakere som ikke er sekundærflyktninger, er 59.050 kroner.

Det utgjør en årlig forskjell på 25.600 kroner i snitt mellom den gjennomsnittlige sosialhjelpsmottakeren som ikke er sekundærflyktning, og en sekundærbosatt flyktning som mottar sosialhjelp.

– Det er klart det belaster budsjettene våre.

Kommuneøkonom Bård Andersen


Kommunen har sett på hva de ulike mottakerne får utbetalt og funnet store forskjeller. Av mottakerne av sosialhjelp utgjør sekundærflyktninger 28,1 prosent og står for hele 35,9 prosent av utbetalingene.

– Det er klart det belaster budsjettene våre. Vi har også gjort den samme øvelsen på barnevernsområdet, der står sekundærflyktninger for 120 tiltak av totalt 875, altså 13,7 prosent av alle tiltakene, sier kommuneøkonomen.

De samme øvelsene er gjort for forebyggende tjenester for å kartlegge summene.

– Det er gjort en tilsvarende øvelse for forebyggende tjenester som viser en kostnad på 3.200 kroner mer enn gjennomsnittet på grunn av behovet for flere konstellasjoner, samt stikkprøver som viser at det også kan være store kostnader innen oppvekstsektoren til gruppen, uten at det er tallfestet eller dokumentert, sier Andersen.

Ordføreren mener staten raskt må på banen for å rette opp i det han kaller et urettferdig og sviktende system.

– Den spiralen vi har nå, hvor inntektene ikke øker i tråd med kostnadene, er ikke bærekraftig over tid.

Sindre Martinsen-Evje

Ikke bærekraftig

Ordfører Martinsen-Evje er likevel svært opptatt av å påpeke at bekymringene først og fremst dreier seg om økonomi. Han understreker at det er opp til staten å vedta et system som er rettferdig for alle.

– Den spiralen vi har nå, hvor inntektene ikke øker i tråd med kostnadene, er ikke bærekraftig over tid. Slik har det vært i alle Østfold-kommunene i flere tiår, hvor de sosiale forskjellene øker og man sliter med levekår og utdanningsnivå – som er statistikker man ikke vil toppe. Kommunen er inne i et system hvor staten ikke kompenserer 100 prosent av behovet og hvor utgiftskriteriene er såpass politiske at vi kommer dårlig ut, sier Martinsen-Evje.

Han mener staten må komme raskt på banen for å endre opp i det han selv kaller en systemsvikt.

– Dette handler om økonomi. Vi skal være en kommune som kan gi et godt tilbud til våre innbyggere, og skal vi løfte våre innbyggere gjennom tjenestene vi gi, så må også staten kompensere for det. Og nå er det så stor skjevhet her, at det klarer ikke kommunen å gjøre og da må vi si ifra – og det gjør vi på vegne av alle. Også de som flytter hit, naturligvis, sier ordføreren og tilføyer:

– Jeg mener at vi skal ta vårt ansvar, men det er feil at vi ikke kompenseres for det. Og disse flyktningene er våre innbyggere, våre barn og unge, og de skal lykkes, men staten kan ikke gjøre opp regning uten vert.

Martinsen-Evje, Andersen og Johnsen er svært opptatt av at det må bli større rettferdighet mellom kommunene når Kommunal- og moderniseringsdepartementet neste år skal revidere kommunenes inntekts- og utgiftsutjevning.

– Vi har hatt et godt møte med KS og de er nå kjent med våre problemstillinger, dette skal de ta med inn i arbeidet. Nå er revideringen av inntektssystemet i gang, og det blir en politisk dragkamp om ressurser. For hvis vi skal få 100 prosent og ligge på snitt, så må noen andre avstå mer. Det samme gjelder utgiftsutjevningen – hvis vi skal kompenseres mer, så må noen andre kompenseres mindre på andre områder. Og dette krever at man har en større rettferdighet enn det som er nå, sier Sindre alvorlig.