«…og Robert Normann visste hvordan Django spelte»

Torsdag 17. august åpner den niende utgaven av Robert Normann-festivalen i Sarpsborg. I denne kronikken skriver festivalsjef Bjarne S. Aaserød om betydningen og posisjonen Robert Normann (1916-98) hadde i norsk musikkliv. (Foto: Ingrid Aune)

Torsdag 17. august åpner den niende utgaven av Robert Normann-festivalen i Sarpsborg. I denne kronikken skriver festivalsjef Bjarne S. Aaserød om betydningen og posisjonen Robert Normann (1916-98) hadde i norsk musikkliv. (Foto: Ingrid Aune)

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

KronikkI fjor var det 100-årsjubileum for Robert Normann, noe Robert Normann-festivalen feiret til gagns i 2016. Jon Larsen lanserte boka om Robert Normann og i Kulåsparken i Sarpsborg avduket ordfører Sindre Martinsen-Evje skulpturen av Robert Normann, laget av kunstneren Stein Nerland. I år arrangeres den niende Robert Normann-festivalen i Sarpsborg, og perioden er 17. - 20. august.

Robert Normann, mannen som hylles som en av jazzverdenens originale pionerer på gitar – fra Sarpsborg, Sundløkka og som levde sine siste dager i Kvastebyen i Skjeberg.

Vet vi hvem han var og hans betydning for norsk kulturliv?

Historiene om Robert er mange og detaljerte og vil fylle en hel bok

Bjarne S. Aaserød

Jeg snakket en gang med en fremtredende person i norsk kulturliv og fortalte om faren til Robert Normann som pendlet mellom St. Petersburg (tsarens St. Petersburg). «Spilte han i Filharmonien, da?» spurte hun. Da måtte jeg smile. Nei, Carl Gustav Normann spilte nok ikke i Filharmonien i St. Petersburg – han var steinhogger (men også kinomusiker, lutt og gitar) og jobbet på nikkelverkene i St. Petersburg. Det hører med til historien at Carl Gustav Normann hadde Sarpsborg strengetrio cirka 1905, og det var hjemme at Robert Normann lærte gitar etter naturmetoden, senere trekkspill og tenorsax. Jon Larsen skriver så flott når han sier at det kunne klinge sørgmodige russiske mollakkorder ut fra barndomshjemmet på Sundløkka.

Bjarne S. Aaserød, sjef for Robert Normann-festivalen i Sarpsborg.

Bjarne S. Aaserød, sjef for Robert Normann-festivalen i Sarpsborg.

Det var ikke musiker Robert ville bli, men mekaniker. Men da eneforsørgeren Carl Gustav Normann mistet jobben på Zinken i 1928 måtte Robert ut i verden og tjene penger på musikken, 12 år gammel. Robert ble gatemusikant og kunne tjene bra, men rykter om ertesuppe til 15 øre tallerkenen i Kragerø, kunne også være motivet for en lang spasertur. Robert traff mange musikanter på sine vandringer i en periode hvor musikk ikke var dagligdags, og det ble tatt godt imot. At to mindreårige (blant andre Robert) landstrykere ble hjemsendt fra Bodø i arrest la ingen demper på tilværelsen – tvert imot.

Det er tallrike opptak av Robert Normann i våre nordiske naboland

Bjarne S. Aaserød

Historiene om Robert er mange og detaljerte og vil fylle en hel bok. Robert traff andre jazzmusikere, opptrådte ganske tidlig i radio, spilte i mange konstellasjoner og 8. februar 1939 traff han Django Reinhardt på bakrommet i Gamle Logen i Oslo. Robert spelte noen improviserte solostykker for Django, hvoretter Django utbryter: «Hva har jeg her å gjøre? Dere har jo Robert Normann». Men, som Robert sa: «Ingen av oss kunne jo no' fransk…»

Etter krigen fulgte 20 år med radio, teater, kabaret og restaurantmusikerjobbing, og Sven Asmussen og andre kjente orkesterledere ville ha tak i Robert. Men Robert sa nei. Han var flere år på Edderkoppen og Chat Noir, samarbeidet med Otto Nilsen i «Søndagsposten», skrev musikk for Alf Prøysen og innledet et vennskap med Sigbjørn Bernhoft Osa, og Robert tok opp i seg norske folketoner i sin spillestil.

Det er tallrike opptak av Robert Normann i våre nordiske naboland, og fra 1959 var Robert med på utallige plateinnspillinger i andres navn, hos blant andre Arne Bendiksen. Robert var selvfølgelig med sammen med Erik Bye og Willy Andresen da TV-sendingene kom på luften i 1960. Den eldre garde husker «pausemusikken» på NRK fra 1971 med Robert Normann. På slutten av 60-tallet ble han også musikalsk leder av Riksteateret. Han komponerte filmmusikk, sammen med blant andre Kjell Karlsen.

De siste årene levde han tilbaketrukket i Kvastebyen, men noen lokale helter, som trommeslageren Rolf Werner, fikk oppleve å spille med Robert, samt å jobbe med hans «evighetsmaskin». Knut Borge kalte han for jazzens Greta Garbo.

(Kilde: «Robert Normann» av Jon Larsen)

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags