Far og sønn stjeler oppmerksomheten

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Bjørn Øyvind Bya får ha oss unnskyldt. Det er far og sønn Groth, Jan og Jonas, som stjeler showet i "New York Skyline".

DEL

Rammen er New York City. Verdensmetropolen. Showfabrikken har til årets juleshow gitt seg i kast med oppgaven å presentere musikk fra denne byen. De kan umulig rekke over alt, men i løpet av det to timer lange showet får produsentene skrapet litt på overflaten.

Groths inderlighet

Med et usedvanlig sterkt band, og en vokalrekke som er anført av en sprudlende, snart 60 år gammel rocker fra Greåker, er det umulig å finne mye feil i det musikalske. Ensemblet byr også på en og annen overraskelse, som at nevnte Groth senior gir publikum sin versjon av supersvisken "Somewhere". Vi hadde vel aldri trodd vi skulle få høre ham synge en sånn låt, men når han gjør det gjennomfører han det med den inderligheten og sjelfullheten som vanligvis preger framføringene fra den kanten.

De egenskapene er - om ikke utviklet i like stor grad foreløpig - også overført til sønnen Jonas. Selv om senior spøkefullt uttalte "ta aldri med ungene på jobb!" under premièren, tipper vi han var et rimelig stolt opphav da han reiste hjem til Greåker etter den første forestillingen.

Groth junior er nemlig i ferd med å vokse seg inn i en artistrolle hvor han leverer på et stabilt godt nivå. I "New York Skyline" er han glitrende når han gjør Elvis' "King Creole", og han leverer showets første høydepunkt med "Lady is a tramp" der han synger duett med Bjørn Øyvind Bya. Det er for øvrig flere flotte fellesnumre de tre vokalistene gjør, som i kryssarrangementet av "Fever" og "Hit The Road, Jack" - og i "Papa Was A Rollin' Stone" - som ikke bare viser at de tre har en iørefallende samklang, men som også viser at showet som sådan er gjennomarbeidet med meget gode arrangementer.

Der de tre vokalistene har litt å gå på er i forhold til formidlingen. Showet er uttalt som en hyllest til de store croonerne. Det forplikter når man skal levere noe overfor publikum. Croonerne er og var store scenekunstnere som bød på seg selv hele veien. Muligens skyldtes det premièrenerver, men det tok sin tid før vokalistene kom skikkelig i siget lørdag kveld.

Blåserrekke

Vi nevnte så vidt bandet. Egentlig hadde en forestilling som "New York Skyline" fortjent et helt storband. Av naturlige årsaker - både av plassmessig og økonomisk art - har ikke Showfabrikken stablet et slikt på beina. Da hjelper det likevel godt at produsentene har hentet inn saksofonisten Bård Melhus og trompetisten Rune Eide. De sørger for at lydbildet nærmer seg det burde være, og sørger for harmonier showet ville vært fattig uten. Kombinert med en kompseksjon av ypperste Østfold-merke i Tor Hauge (trommer) og Terje Støldal (bass) - og ikke minst Jan Groths gamle Aunt Mary-kollega Bjørn "Krisa" Christiansen på gitar - kunne kapellmester Torbjørn Kvamme Dalen lede en forestilling av høyt kvalitativt, musikalsk merke.

At "New York Skyline" likevel ikke når høyere på terningen skyldes den merkelige oppbyggingen av showet. Etter en første avdeling hvor høydepunktene sitter tett forventer vi at det skal løfte seg helt etter pause. Vi regner med høyt tempo og færre av de for treige overgangene som fikk litt for stor plass i første avdeling.

Det vi får er en mengde rolige låter - inkludert en akustisk avdeling - som ikke er egnet til å få et feststemt publikum med på notene. Isteden opplever vi at stadig flere rundt oss snakker med hverandre, høyt, for å overdøve musikken. Det låter fortsatt fint fra scenen, men vi undrer oss på hvorfor Showfabrikken har valgt å gjøre det på denne måten.

Vi klarer ikke å finne svaret. Når klimakset i forestillingen skal komme får vi isteden den ene balladen etter den andre. Og så en forrykende en til slutt. Men da har vi allerede falt litt av lasset.

Hvis Showfabrikken gjør noe med det har de et show som musikalsk sett ikke vil stå noe tilbake for andre suksesser de har hatt.

Artikkeltags