Graver i gåten Amundsen

Forsvant: I «Amundsens siste reise» går Monica Kristensen polfarerens forsvinning nærmere etter i sømmene. Foto: Press

Forsvant: I «Amundsens siste reise» går Monica Kristensen polfarerens forsvinning nærmere etter i sømmene. Foto: Press

Av

Monica Kristensen har foretatt en litterær reise i Roald Amundsens mytiske fotspor for å lete etter svaret på hva som egentlig skjedde med polfareren.

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

– Roald Amundsen har fascinert meg i flere tiår, sier Monica Kristensen til NTB når hun nå har dypdykket i en av polarhistoriens store mysterier.

Utgangspunktet for Kristensens sakprosabok, «Amundsens siste reise», er kjent for mange: Kalenderen viste 25. mai 1928 da luftskipet «Italia» havarerte på vei tilbake fra Nordpolen til Svalbard. Flere statsmakter ville hevde seg i nordområdene, og den ene ekspedisjonen etter den andre ble sendt av gårde for å lete etter overlevende.

– For Roald Amundsen fulgte nå en tid med mye turbulens og et par ydmykelser, sier Kristensen. Som legger til at langt om lenge ble det klart at også Amundsen skulle ut på tur. Den 18. juni steg han ombord i det franske sjøflyet Latham i Tromsø. Det var starten på slutten for vår mann – som aldri kom tilbake.

– Selv om mange har forsøkt å finne ut hva som skjedde, så er Amundsens siste reise og forsvinning fortsatt et stort mysterium, slår Kristensen fast.

Bokklar: Monica Kristensen Solås har gått Roald Amundsens forsvinning nærmere etter i sømmene. Hun presenterer ukjente kilder og kommer med noen spennende teorier.

Bokklar: Monica Kristensen Solås har gått Roald Amundsens forsvinning nærmere etter i sømmene. Hun presenterer ukjente kilder og kommer med noen spennende teorier. Foto:

Siste livstegn

Nå vil ikke forfatteren påstå at hun sitter på svarene. Men ved hjelp av blant annet hittil ukjent kildemateriale, har hun sett nærmere på det som skjedde. I boken går hun tett på polfareren. Amundsen hadde vært kreftsyk og operert, og han hadde også vært igjennom eksperimentell strålebehandling. På hjemmebane var det flere ting som gjorde at han framsto som en litt falmet helt.

– I arbeidet med dette store kildemateriellet skimtet jeg en mann som på dette tidspunktet ville endre livet sitt. Han ville starte på noe nytt etter ekspedisjonene. Men så ble han kastet tilbake til polfarersporet. Mange ulike omstendigheter førte ham ubønnhørlig mot Latham, han ble rett og slett mindre og mindre i stand til å si nei til denne siste ekspedisjonen, det var som en felle, forklarer hun.

Og 18. juni 1928 ble han altså ekspedisjonsleder igjen, og sjøflyet satte kursen mot Bjørnøya. Tre timer etter kom det som av mange er blitt betraktet som siste livstegn fra Latham.

Bemerkelsesverdig funn

Ved siden av å påvise at andre livstegn ble fanget opp, legger Kristensen også fram flere ukjente funn. Det kanskje mest bemerkelsesverdige kom hun over ved en tilfeldighet under et besøk ved Scott Polar Research Institute i Cambridge. En studentekspedisjon som sprang ut fra Oxford, ledet av kostskolegutten Alexander Glen, hadde gjort noen eksepsjonelle funn.

Glen og hans kumpaner kom seg til Nordaustlandet på Svalbard, og derfra startet en ferd til noen nesten uframkommelige viker og strender. Våren 1936 fant de det som fortsatt gir Kristensen frysninger når hun snakker om det:

I en liten bukt på Platenhalvøya fant de en leirplass. Avtrykket etter et telt var fortsatt synlig på bakken, og rundt lå gamle bokser, italienske dokumenter, sjokoladepapir, gummiert bomullsduk av typen man brukte til luftskip og ballonger – samt en bit av en norsk (!) avis.

Et norsk preg

– Glen tok kontakt med flere involverte fra redningsaksjonene i 1928, men det var ingen der som hadde kjennskap til leiren, sier Kristensen, som utdyper:

– Jeg vil ikke med dette si at Amundsen, eller noen fra det havarerte luftskipet Italia, har vært der. Det er å trekke det altfor langt. Men noen har vært der, og det er nok til å gjøre meg veldig nysgjerrig. Det som også slår meg når jeg leser Glens observasjoner, er at det er et utpreget norsk preg over måten leiren var organisert på.

– Får du selv lyst til å dra å undersøke leiren og stedet, Kristensen?

– Det er klart, ler hun. Og røper at hun heller ikke føler seg ferdig med Roald Amundsen:

– Vi snakker om verdens største polfarer! I dette arbeidet er han blitt veldig levende for meg, og jeg må si at mennesket Amundsen framstår som like fascinerende som polfareren.

Monica Kristensen

Monica Kristensen har doktorgrad i glasiologi fra Cambridge, i tillegg er hun også kjent som polfarer og forfatter.

Hun har vakt vitenskapelig interesse ved sitt forskningsarbeid både i Arktis og Antarktis.

I 1989 ble hun – som den første kvinne i historien – tildelt Royal Geographical Society's prestisjefylte gullmedalje (Founder's Medal)

I desember 1991 begynte hun arbeidet med å koordinere et treårig forskningsprosjekt i Antarktis.

Senere har hun vært leder for Værvarslingen i Nord-Norge og leder i Kings Bay AS på Svalbard.

Hun har vært generalsekretær i Redningsselskapet og leder for Norsk Genressursråd.

Aktuell med boken «Amundsens siste reise» fra forlaget Press.

For tiden skriver hun på ny Svalbard-krim. Hun er også nominert til en fransk litteraturpris for den siste krimmen «Ekspedisjonen» (2014) og reiser neste uke til Paris for å møte juryen.

Roald Amundsen

Roald Engelbregt Gravning Amundsen (født 16. juli 1872 på Tomta[1] i Borge i Østfold, død sannsynligvis 18. juni 1928) var en norsk polfarer og oppdagelsesreisende. Han er mest kjent for å ha ledet den første ekspedisjonen som nådde frem til det geografiske Sydpolpunktet i desember 1911 og for å ha seilt Nordvestpassasjen for første gang i 1903.

Kilde: wikipedia.no

Artikkeltags