Kjære alle sammen, gratulerer med dagen!

1. mai har alltid vært viktig. Alltid vært spesiell. Men vi kan trygt si at i år er omstendighetene helt spesielle.

Jeg vil uttrykke min medfølelse med alle som har mistet noen til Korona-sykdommen.

Og jeg vil takke alle som har holdt samfunnet i gang i denne krevende tiden. Deres innsats er vår alles trygghet.

Til alle som er berørte, som er uten jobb, som opplever økonomisk usikkerhet eller som av andre grunner har det ekstra tøft akkurat nå på grunn av Koronakrisa, til dere vil jeg si: 1. mai handler om dere. Deres kamp er vår kamp.

I år er vi nok mange som kjenner en fornyet aktualitet for det vi feirer og markerer i dag. For det er så mye som har stått på spill. Og det er så mye som fortsatt er usikkert om vegen framover.

Norge og verden rundt oss er i krise på grunn av pandemien og økonomien er truet på grunn av smitteverntiltak. Vi har nå rekordhøye antall permitterte og bedrifter under sterkt press.

Oppgavene foran oss vil bli store. Det vil kreve kreativitet og mot. Ikke minst vil det kreve at vi som samfunn gjør valg bygd på solidaritet. Men jeg har troen på at vi kan komme gjennom også denne krisa. Det vil bli bedre!

Jeg mener at vi nok en gang har fått sett hva vi er laget av som folk, og hva som gjør samfunnet vårt spesielt. Vi ser at det norske folks instinkter er at vi vil bidra. Vi stiller opp i dugnaden for fellesskapet. At små forskjeller har gitt oss bedre forutsetninger enn de fleste andre land, at rettferdighet har rustet oss til denne innsatsen. At vi som land har vi et sterkt sosialt immunforsvar.

Vi har tillit til hverandre og vi stoler på å bli behandlet likt og rettferdig. Vi har vilje til bidra til fellesskapet og gjøre vår plikt i tiltro til at fellesskapet også vil hjelpe oss dersom vi en dag vil få behov for det.

Og vi har utdannelse, kompetansen, vi har trygghet, en sterk fagbevegelse og medbestemmelse i arbeidslivet - noe som gjør at vi som samfunn kan være raske til å omstille oss, at myndighetens beslutninger har oppslutning og legitimitet - og at folk har håp.

Fra vår egen historie vet vi at kriser kan være muligheter – og at de som gikk før oss i vår bevegelse har visst å svare på øyeblikkets krav på måter som har formet og definert hvem vi er som folk i dag.

Etter krisa i 20- og 30-årene fikk vi kriseforliket og en ny allianse mellom bøndene og arbeiderne. Vi fikk den første arbeiderregjeringa, og begynnelsen på mange sosiale reformer og velferdsordninger som vi fremdeles nyter godt av i dag.

Etter andre verdenskrig fikk vi samlingsregjeringa, mangeårig arbeiderstyre og en nasjonal konsensus om gjenreising, industribygging og nye velferdsutvidelser.

Etter hvert ga det også full fart i utbygginga av de kommunale tjenestene.

På begynnelsen av 90-åra takla og fikk Norge på fote igjen etter den økonomiske krisa i 1980-åra. Vi tok i bruk styrken i det fagligpolitiske samarbeidet, vi bekjempet den høye arbeidsledigheta og utviklet folks ferdigheter og kompetanse.

Under finanskrisa i 2008 sa vi nei til ideologiske skattekutt, brukte statens økonomiske muskler aktivt og førte en solidarisk motkonjunkturpolitikk som holdt arbeidsledigheten lav og gjorde Norge til annerledeslandet.

Og vi skal som sagt komme over denne krisen også, sammen! For vi har et godt utbygd offentlig helsevesenet, sykehusene og de kommunale tjenestene vi alle trenger.

Vi har et trygt, organisert arbeidsliv, en sterk stat med økonomiske muskler, og de rause velferdsordningene som ga oss evne til å håndtere krisa. Statens krisepakker skal hjelpe oss over denne krisen.

Og ikke minst fikk vi en påminnelse om hvor avhengige samfunnet vårt er av ulike yrkesgrupper som endelig har fått den oppmerksomheten og takken de fortjener. Og da vil det bli spørsmål om hva vi egentlig har lært av krisa.

For oss er det ingen tvil om at samhold gir styrke. Det har arbeiderbevegelsen og andre som har måttet kjempe for sine rettigheter alltid visst.

Dette kan vi ikke ta for gitt: Samholdet, fellesskapet, organiserte arbeidere og en sterk velferdsstat.

Nettopp dette har gjort oss så motstandsdyktige i møte denne med krisa.

Derfor, la oss bruke dagen i dag til å erklære hva vi vil:

Vi vil ta vare på og utvikle velferdsstaten som sørger for at vi får gode og trygge tjenester, vårt felles, offentlige helsevesen og velferdsordningene som har vist seg så viktige i denne vanskelige tida.

Norge må utvikle nye næringer, nye produkter, nye fortrinn, og framskynde og igangsette nye, modige industrisatsinger.

Vi vi vil kreve at offentlig infrastruktur rustes - og at sårt tiltrengt vedlikeholdsarbeid nå forseres, blant annet av vann- og avløpsnettet. Sånn at vi både kan skape ny aktivitet og sørge for at Norge er bedre forberedt og forebygger mulige andre sikkerhetsutfordringer i framtida.

Og vi må tenke nytt - og vi må tenke stort. Nå har vi også en unik mulighet til det.

Og jeg finner håp i hvordan Korona-krisa har vist oss at politikerne og vi sammen kan ta store grep når vi virkelig må. Og at vi har kraftige verktøy når det trengs.

Vi er Norge. Vi er fellesskapet med et stort hjerte. Vi er kjent for rettferdighet.

Flaggene skal heises. Selv om dagens situasjon med pandemi og smitteutbrudd gjør at vi ikke kan samles, skal vi markere arbeiderbevegelsens internasjonale demonstrasjonsdag.

Sammen, men likevel hver for oss.

Budskapet står klart for oss alle:

Frihet, likhet og demokrati kan aldri tas for gitt. Hver dag må vi verne om våre felles verdier.

Takk for oppmerksomheten, og gratulerer med dagen!