I slutten av november snek jeg meg inn bakveien på Borgarsyssel Museum. Jeg gjorde vel noe som egentlig er ulovlig, man skal vel løse billett for å spasere rundt på museets grunn. En stemme i mitt hode advarte meg imidlertid mot å betale for å se en ruinhaug av mer enn hundre år gammel håndlaget teglstein, flere tusen små biter som utgjorde den siste bevarte «ingeniørbolig» i engelsk byggeskikk i denne forpinte by, som nettopp har rundet den anselige alder av tusen år.

Det var en helt uvirkelig opplevelse. To forvokste gravemaskiner sto som gribber med klørne i sitt offer, et umistelig kulturminne!

På porten som leder inn til «Åtseldyrenes blodige arena» sto det et skilt som fortalte følgende: «Adgang Forbudt! Restaureringsarbeid pågår, fare for fallende murstein.» Jaggu sa jeg smør! Her var det knapt murstein tilbake på murstein!

Jeg stilte meg med ryggen mot Borregaard og skuet inn i ruinparken med dårskapens fyrtårn lysende i bakgrunnen, et stupetårn bygd like ved en fredet kirkeruin fra ca. 1115–20.

Et folk og en sivilisasjon (?) som river sin egen kulturarv er på vei utenfor stupet, tydeligvis uten å forstå det selv. For meg var dette « Black Tuesday» i min fullstendige ensomhet, ingen kø her nei!

Vi får være glad for at «Ullagården», som er så fint restaurert, helt nederst mot Borregaardsbakken, og gamle Kirkegata skole, som nå får sin gamle skjønnhet tilbake, ikke ligger inne på museets område. Ruinparken er stor nok som den er!

Jeg avsluttet sørgehøytideligheten med å sende en tanke til de menn og kvinner som reddet nærmere halvparten av de stavkirkene vi i dag er så stolt av, men som hadde vært revet uten disse ildsjelers inngripen! Dette var kulturminnevernere av virkelig format!