Mange års arbeid i det offentlige har lært meg at det er flere ting en bør ta hensyn til når det gjelder innspill til et kommunebudsjett. Dersom en er uenig i rådmannens prioriteringer og dermed forslag til kutt, bør en komme med alternativer som dekker inn kuttet. Det var det ene og sikkert det mest viktige. Det en IKKE bør gjøre er å argumentere mot budsjettkutt gjennom å bringe inn nostalgi og historiske fakta, som naturligvis ikke er verdt et rødt øre i debatten. Likevel gjør jeg det – protesterer på det sterkeste mot forslaget om nedleggelse av Tune områdebibliotek.

I følge rådmannen vil kommunen oppnå en årlig besparelse på 1,55 millioner kroner ved å legge ned avdelingen på Grålum. Et diskutabelt regnestykke, spør du meg, men så innrømmer jeg gjerne at regnskap og matematikk ikke er min sterke side. Men min fornuft sier meg, og åpenbart flere med meg, at samfunnsregnskapet får en annen sluttsum. Vel skal hovedbiblioteket i byen bli større og bedre, og er det noe Sarpsborg trenger så er det et moderne og funksjonelt bibliotek, men Tune-biblioteket fungerer godt nok. Å spå om framtida er ikke lett, men jeg velger i alle fall å tro at de som i dag bruker biblioteket på Grålum vil få et langt dårligere tilbud, sjøl om et «nytt» bibliotek i sentrum blir aldri så stort og flott. Befolkningen i bibliotekavdelingens nærhet vokser raskt og stadig, og dersom utlånstilbudet på Grålum forsvinner må en ta seg til byen enten med buss eller bil. Det siste innebærer ekstra utgifter til drivstoff og parkeringsavgifter, og til bruk av tid. Det legges altså opp til å skape avstand til et av våre aller beste kulturtilbud, et av de ytterst få tilbud som er gratis. Dagens bibliotektilbud er med på å komplettere Grålum som et godt bomiljø. Ikke minst for barn og unge som kommunen har som mål å være til for. Biblioteket brukes for øvrig flittig av de mange skoleelevene som sogner til Grålum-skolene. Det er gangavstand mellom skolene og biblioteket.

Undertegnede har benyttet Tune biblioteks tilbud gjennom flere tiår. Til dags dato har jeg ikke hørt noen negativ karakteristikk, verken om lånetilbudet eller om de ansatte. For å understreke dette med hva som finnes innenfor avdelingens fire vegger, har jeg tatt et dykk i utlånsbasen. Grovt regnet tilbys 9.800 utlånsmuligheter i kategorien faglitteratur og 14.800 i skjønnlitteratur, for voksne. Når det gjelder barn er tilbudet henholdsvis 2.300 og 10.600. Ellers er naturligvis mulighetene endeløse da vi kan låne litteratur i enhver form fra hele landet via Tune-avdelingen. For den som ikke vet det, kan du ikke lenger bare låne bøker, men filmer, musikk, spill og tidsskrifter. Du kan få hjelp som slektsgransker, her arrangeres utstillinger med lokale amatørkunstnere og biblioteket er samtidig en flittig benyttet møteplass i lokalsamfunnet.

Jeg vet at neste avsnitt er preget av dårlig folkeskikk overfor rådmannen og annen kultursatsing i kommunen, men jeg våger det: Jeg har ikke noe imot orienteringssporten, men bruker den likevel som et eksempel. Sarpsborg blir en sentral by når VM skal arrangeres i Østfold om to år, og til denne begivenheten gir kommunen en million kroner. Til dette skal rådmannen ha uttalt at oppmerksomheten rundt et slikt arrangement forhåpentligvis vil gi positive ringvirkninger på lang sikt for nærings- og kulturlivet. Undertegnede hevder at en nedleggelse av en stor bibliotekavdeling som den på Grålum vil gi negative ringvirkninger, og en million til denne ville være verdt pengene. Tror heller ikke at kommunens omdømme vil øke i positiv retning når et slikt tilbud fjernes. Det har for øvrig vært tidligere innlegg i SA rundt dette som med faglig tyngde hevder at kommunen ikke vil spare noe på nedleggelse av Tune-avdelingen.

Jeg innledet med å skrive at nostalgi og historiske fakta ikke hører hjemme i en kritikk av et kommunalt budsjett. Jeg kan likevel ikke la være. Kulturstrømningene som gjorde seg gjeldende her i landet i første halvdel av 1800-tallet ga støtet til at Tune ble en av de første kommunene i Norge som fikk sin egen boksamling. Det hele startet med opprettelsen av «Læseforening for Tunøe Præstegjeld» i et møte i kommunelokalet den 19. februar 1843. De som sto bak dette skrev at de «har det Haab at ved Guds Velsignelse og ledige Timers anvendelse paa Læsning i gode Bøger vil virke til Kundskabs og Gudfrygtigheds Fremme». I oktober samme år ble det første bokinnkjøpet foretatt: 30 bøker. Blant disse finner vi Snorres kongesagaer, «Fromme betraktninger», Skillingsmagasinet», «Grevens datter», «En Christens Arv», «Napoleons historie» og «Om ølbrygging». Det første offentlige tilskuddet kom i 1880, og ved første hundreårsskifte i bibliotekets historie besto boksamlingen av 600 bind.

Til å begynne med kunne bygdas leseinteresserte låne bøker på gården Lille Tune rett etter kirketid søndag. I 1879 flyttet biblioteket til det nye skole- og kommunelokalet på Opstad. I 1903 fikk folkeboksamlingen plass i det nye kommunebygget på Grålum, det som senere ble kantinebygget. I 1963 flyttet biblioteket til den nye administrasjonsbygningen, men lokalene der ble også for små, og i 1971 ble Tune bibliotek flyttet til kjelleretasjen i Grålum skole. Den største dagen i bibliotekets historie ble nok fredag den 26. mars 1982 da hele den andre etasjen i Borgbygget ble tatt i bruk.

Noen vil sikkert kalle min avslutning av Tune områdebiblioteks «forsvarstale» en smule usaklig, men den er adressert bystyrets politikere som til sjuende og sist skal vedta budsjettet – som litt mental bagasje til det som bør bli en viktig kulturpolitisk debatt – et sitat av den berømte argentinske forfatteren Jorge Lois Borges:

«Jeg har alltid innbilt meg at Paradiset må være et slags bibliotek»