Sammen med bademester og Aschehoug-redaktør Øyvind Pharo - også han utflyttet sarping - skal han ta med bokinteresserte inn i Stubberuds siste roman, "Duevennen", om humanisten og dommeren Cal Wissbom og hvordan livet hans endres av meningsløse voldsopplevelser. Dette er Stubberuds 27. bokutgivelse.

Omdiskutert

"Duevennen" er allerede omdiskutert og har oppnådd alt fra toppnotering i Aftenposten til slakt og terningkast 2 i VG. Både Aftenposten og anmeldelser i SA , Fredriksstad Blad og Rakkestad Bygdeblad betoner nettopp langsomheten i boken, den stillestående idyllen og pleien av dueslaget - før volden inntar livet ved innsjøen der hovedpersonen, 60 år gamle Cal Wissbom, har slått seg ned med ex-prostituerte Lola, er fyrrig kvinne 20 år yngre enn Wissbom.

Den uforklarlige volden starter med at både takstein på hovedbygningen blir ødelagt og duehuset blir utsatt for hærverk, men topper seg da Cal helt uprovosert blir slått ned på kafé og pådrar seg omfattende skader.

Isnende kulde

Anmeldelser i både VG og Dagbladet anfører som sagt det langsomme og stillestående i romanen som negativt. Men dette gjelder innledningssekvensen og det rolige livet ved innsjøen Mulen der Cal nærmest usett og i ekstase har kjøpt seg husdrømmen - før også her idyllen brister. En motorvei skal anlegges ikke langt fra eiendommen og medfører at tilførselsveien også forsvinner.

Det blir også kjølige drag når Cal innfinner seg på stamkneipa - og hvorfor ønsker verken ordfører eller rådmann å snakke med han? Hva er det for slags lysskye affærer som foregår i den lille byen?

Estetisk diskusjon

Tore Stubberud øser av kunnskaper om duer, skarpflygere av alle slag, og anekdoter om de merkelige fuglene. Det kan også tolkes som en diskusjon om kunsten, om hvordan kunst beriker menneskelivet selv om alle dens uttrykk er totalt unyttige, slik det er med duehold som ofte kan utvikle seg til altoppslukende mania.

Nok et stilistisk aspekt er den uforløste krimhistorien som etterhvert dominerer romanen mot slutten. Det blir begått vold og kriminalitet, men ingen er tydeligvis interessert i en oppklaring - noe plot gir heller ikke boken svar på.

Det blir en innebygget kritikk av krimlitteraturen som geberder seg inn i samtidskunsten og som snart råder grunnen - på bekostning av romanen som skaper motstand og refleksjon omkring dette merkverdige korte livet vi mennesker innlater oss på.