«Vi kan ikke si nei til å gjennomføre en mer helhetlig forvaltning av skatter og avgifter som sparer inn 370 millioner kroner årlig» – sier Nina Solli, regiondirektør i NHO, Viken Oslo.

Solli har tydeligvis ikke satt seg godt nok inn i hva skatteinnkreving handler om, og hva reformen faktisk innebærer. Men det er ikke så rart for Finansdepartementet har i denne saken ikke fulgt opp Stortingets vedtak om en samfunnsøkonomisk analyse av forslaget, bare postulert et resultat.

Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund (NKK), er sterkt kritisk til forslaget som vi mener tvert imot vil svekke arbeidet mot arbeidslivskriminalitet og føre til stor risiko for tap i skatteinntektene.

Norge har verdens beste skatteoppkrevere. De innfordrer 99,67 prosent av alle utskrevete skatter og avgifter. For forskuddstrekk og avgift er tallene enda høyere.

Ifølge skatteetatens egen årsberetning har skatteoppkreverne høyere innfordringsprosent, enn skatteetaten selv, på sammenliknbar skattarter. Fra de samme skattesubjektene får skatteoppkreveren inn 99,85 prosent av all arbeidsgiveravgift, mens skatteetaten får inn 99,58 prosent av merverdiavgiften. Hva kan årsaken til dette være?

Skatteoppkreveren er til stede 227 steder i landet og har personlig kontakt med skyldnere, lager betalingsavtaler som folk kan leve med, og innfordrer over tid, noe skatteetaten ikke har mulighet til. Et raskt regnestykke viser at dersom skatt og avgift skal innfordres med samme resultat som merverdiavgiften, vil store beløp gå tapt. For her er det slik at selv ørsmå avvik vil gi tap i milliardklassen, mange ganger større enn den beregnete gevinsten ved ordningen.

Solli viser til tre ting han vil oppnå med sentraliseringen:

1. Større klarhet i hvem man skal kontakte. All erfaring viser at det er langt lettere å komme i kontakt med skatteoppkrever, enn skatteetat. Skatteoppkreverne mottar i dag tusenvis av telefoner fra skattytere som ikke når frem til skatteetaten. Det fremstår ikke å være til skattyters gunst å miste muligheten til å kontakte skatteoppkreveren.

2. Økt likebehandling over hele landet. Skjønn i skatteoppkrevingen handler ikke om at det skal være forskjeller mellom kommuner, men om en forsvarlig individuell behandling. Dette er også skrevet inn i lovverket. Ved tvangsinnfordring har Stortinget faktisk pålagt kemneren å bruke skjønn i ulike spørsmål; blant annet i vurdering av skyldnerens eierforhold, familiens økonomiske situasjon, rimelighet i innfordringen med mer.

3. Bedre kontroll med useriøse bedrifter og økonomisk kriminalitet, på grunn av samordnet kontroll. Allerede i dag gjennomføres samordnede kontroller via A-krim sentrene. Men med sentraliseringen skal i all hovedvekt arbeidsgiverkontroll fortsatt drives av dedikerte personer på utvalgte kontorer. At oppgavene fortsatt skal løses i parallell og ikke samordnet, bekreftes ved Siv Jensens nylige svar til Olav Lundteigen hvor hun sier:

Ved overføring av skatteoppkrevingen til Skatteetaten er det foreslått å legge ansvaret for arbeidsgiverkontrollen til skattekontoret. Det er ikke foreslått endringer i bestemmelsene utover dette. Lovgrunnlaget for arbeidsgiverkontrollen vil således fortsatt være skattebetalingsloven.

Arbeidsgiverkontrollen vil etter forslaget skje på 28 kontorer, ikke 132 som i dag. Det sier seg selv at store deler av landet vil måtte bli uten kontroll. I tillegg reduseres ressursene der risikoen for arbeidslivskriminalitet er aller størst. Oslo-regionen får 172 færre årsverk med den nye organiseringen, og synergien mellom innfordring og kontroll, som er viktig i kampen mot arbeidslivskriminalitet svekkes, fordi fagmiljøene splittes opp, og legges til forskjellige skattekontor.

Og fortsatt skal skatt og avgift, merverdiavgift og andre krav fra NAV og SI innfordres i parallell i forskjellige avdelinger, på forskjellige kontorer, av forskjellige mennesker, med forskjellige systemer, bare med færre folk til å gjøre jobben. Det er erkjent at det vil ta minst 6–10 år for Norge å utvikle et felles innkrevingssystem. Hvordan man skal utløse innsparinger med systemer som ikke snakker sammen, har ingen enda svart på.

Da sier vi: Lær av Danmark! Statliggjøringen av skatteoppkreverne i 2005 i det lille landet, ble en katastrofe. Frem til i dag har det ført til tap av 118 milliarder danske kroner, og det ser ikke ut til å slutte her. Selv om de tidlig erkjente problemet, har de på 14 år likevel ikke klart å bygge et system og en organisasjon som håndterer mengden og kompleksiteten av samtlige krav. Denne risikoen ønsker ikke vi at Norge skal ta.