Det følger mange goder med å bli pensjonist. Å sitte i sola på torget og glane på folk er noe av det bedre.

Det er mange kjente fjes blant de som rusler forbi meg der jeg sitter, 35 år i politiet har gitt meg god personkunnkap. Noen vet heller ikke at jeg vet hvem de er, kanskje gjelder dette de fleste. At jeg vet hvor de bor, hvem som er deres foreldre, at jeg en gang hentet den berusede moren inn til fyllearresten. Slikt lagres i erindringsbasen min, og er taus kunnskap.

Gamle kjente. De kriminelle er nærmest å anse som gamle kjente, og hilser når de ser meg. Ruset eller ikke, det er godt med en prat.

– Hvordan går det med deg?, spør jeg når jeg ser at Leif stanser opp.

– Takk, det er det samme. Livet er hardt.

LES OGSÅ: – Vi gjør det for behagelig for kriminelle rusmisbrukere

Altså akkurat som før, ingen bedring i sikte. Til tross for alt som myndigheter og lokalsamfunn stiller opp med av tilbud, rehabilitering, sosiale tiltak. År etter år, ingen forandring.

Det er ofte hjerteskjærende historier som fortelles.

Jeg har hatt mange gode samtaler med mennesker som Leif under årenes løp, spesielt etter at de formelle avhørene på kontoret var unnagjort. Da sitter de på andre siden av skrivebordet mitt, er tørste, illeluktende og flaue. Vi ser på hverandre. Da føler mange et behov for å snakke, tømme hjertet sitt for følelser.

Hjerteskjærende. Det er ofte hjerteskjærende historier som fortelles, om oppvekstvilkår som vi andre ikke kan forestille oss. En fraværende far, en mor som sover seg gjennom hele dagen, alene med en pose potetgull til frokost.

Noen har vært heldige, og hatt en snill slektning eller nabo som har tatt seg av dem. Slike personer fortjener all vår støtte og bistand. De blir overrasket når jeg sier at jeg godt kunne endt opp som en av dem, at det er veldig lite som skiller oss. En liten feilvurdering eller et dårlig bekjentskap er nok. Enkelte tror meg nok ikke når jeg forteller at jeg en gang i den ville ungdomstida fikk plass til 16 personer inne i Taunusen min, en heftig kjøretur i bakgatene fra Borgenhytta til Skjeberg. Men jeg har vært heldig, og falt ned på den rette siden. En følelse av skjebnefellesskap fyller da kontoret.

Glem sentimentaliteten. Jeg har aldri vært tilhenger av sentimentalitet i samtaler med kriminelle rusmisbrukere. Det å vise empati er en forutsetning for å være et medmenneske, men å synes synd på er en helt annen ting. Derfor har mine råd alltid vært veldig realitetsorienterte; i bunn og grunn er det kun mennesket selv som har ansvaret for sitt eget liv – uavhengig av hvilken bakgrunn den enkelte har.

Fokuset må alltid rettes framover når nullpunktet er nådd. Alle har en valgmulighet. Mange har blitt forbauset over det jeg har sagt, de blir tankefulle. En person som ikke synes synd på dem, men tvertimot legger ansvaret for livet framover over på dem selv er ikke daglig kost. De er ikke vant til det, noen blir irritert – andre takker for «skyllebøtta».

Jeg husker en gjenganger som veldig sint møtte opp på stasjonen for å anmelde et tyveri fra sin 13-årige sønn.

– Du har rundstjålet folk her i byen uten skrupler i mange år, uten å tenke på hva ofrene har vært gjennom. Og nå hisser du deg opp for at sønnen din har blitt utsatt for det samme. Eier du ikke skam i livet?, sier jeg til ham.

Jeg husker at han nærmest løp ut av bygget etter sitt ærend, det er for mye å håpe at han var skamfull. Skam er gått ut på dato, på lik linje med en god moralpreken.

En evig runddans. Hvorfor greier så få av byens kriminelle rusmisbrukere å endre livet sitt? Når jeg prater med Leif, så har han akkurat rukket å spise frokost på Varmestua. Som vanlig har han sovet lenge, trolig har han syklet rundt hele natten for å finne kobberledninger som han kan selge. Døgnrytmen er helt snudd på hodet, først ved 12-tiden er han våken. Mat på Varmestua, gå til fastlege for å gnåle seg til tabletter, gå til torget for å selge tablettene, gå til Nav for å gnåle til seg krisehjelp, kjøpe dop i gågata, spise middag på Varmestua, naske i sentrumsbutikkene, hente matposer på Frelsesarmeen, en evig runddans hver dag. År ut og år inn. Er det ingenting som kan få Leif vekk fra dette livet, synes han egentlig det er greit nok?

Leif får alt han trenger. I området rundt Kulåssenteret ligger tilbudene for rusmisbrukerne tett som hagl. Byens godhjertede organisasjoner og foreninger, som ut fra sitt verdigrunnlag på ideell basis gir betingelsesløs «service».

Mat, helse, juridisk hjelp, alt Leif trenger. Når jeg spør hvordan han har det, så får jeg det forventede svaret. Alt er fælt. Men øynene forteller noe annet; han er egentlig ganske så fornøyd.

Fornøyd med det han får, han trenger ikke mer enn dette. Seng, mat, piller og narkotika, fellesskap med sine likesinnede. Den heftige nytelsen fra dopet. Fra vanlige meneskers ståsted er dette ikke til å tro, kanskje vi undervurderer nytelsens kraft?

Men Leif har vært klient i 20 år nå, han er nærmest sosialisert inn i denne rollen. En ekte klientproff. .Innenfor en radius av 500 meter fra senga hans finnes alt han trenger i livet. Har vi gjort det for behagelig for ham å leve slik, virker summen av alle gode tiltak som et lim på ham – han limes fast i et sementert liv uten motkrav? Han er aldri sulten, han er aldri tørst, han har nærmest alltid penger slik at han kan kjøpe narkotika – alt pent levert rett utenfor døra hans.

Kanskje vi gjør ham en bjørnetjeneste ved denne politikken, spesielt at alt nås så bekvemt midt i Sarpsborg sentrum. Jeg er sikker på at den sosialfaglige ledelsen i kommunen vrir seg litt i stolen når de analyserer resultatet av sitt arbeid; hvor mange av klientene oppnår klasseløftet, den massive bosettingen av rusmisbrukere i sentrum, en oppskrift på ny-rekruttering framfor rehabilitering?

Skrik og skrål. Jeg har nære slektninger bosatt i Leifs bydel. De orker snart ikke mer, ser seg om etter annet bosted. Skrik og skrål i gatene om natten, glemmer de å ta inn feiekosten er den garantert borte neste morgen, å pynte i hagen er utenkelig. Naboene i gatene rundt Kulåssenteret har fått en utfordring, som det heter i moderne språkføring. Kjempeproblem het det før. Det er noe å tenke på for de som klager ute i distriktet, når kommunen en sjelden gang bosetter en rusmisbruker der.

Leif sykler målbevisst videre, han triller ikke sykkelen som oss andre når vi passerer torget. Han har observert at noe pågår utenfor McDonald's. Åpenbart at det er tabletter til salgs der borte.

Jeg kikker meg rundt, hvor er guttæne til Kai hen?

Jaja, nå er jeg pensjonist, ikke noe å tenke på for meg lenger. Jeg tror jeg tar en kaffe til, det er så godt å sitte slik.

Diskutér Sigmund Andersens synspunkter i feltet nedenfor