En kontrollfrik fyller 50

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Ikke alt i Anne Grethe Erlandsens liv har vært like bevisst som valget av bosted. Men en kommunikasjonsdirektør må så klart bo i en by der alle kan snakke med hverandre.

DEL

Lørdagsgjesten: Anne Grethe Erlandsen Første gang publisert i SAs papirutgave 07.10.2006

- I Sarpsborg er det lite "klikkete" og klassedelt. Det er noe jeg setter pris på, sier lederen av informasjons - og samhandlingsavdelingen ved Sykehuset Østfold med åpent blikk.

At hun har blitt boende her i byen, takker hun kjente og ukjente støttespillere for. Sortien fra stillingen som kommunens helse- og sosialsjef, er et drama som huskes. Konflikten med rådmannen kan hun ikke snakke om. Men den endte med at hun sa opp stillingen sin etter å ha inngått en avtale med ordføreren.

Anne Grethe Erlandsen var usedvanlig godt førstesidestoff, og måtte kontakte skolen der datteren gikk for å informere dem om den pressede situasjonen. At det var tøft innrømmer hun gjerne.

- Men så gikk SA ut i streik, sier hun lykkelig.

- Ha! Jeg må si at for meg var den best timede streiken i historien!

Anne Grethe Erlandsen smiler mye. Av dem som kjenner henne beskrives hun som varm og humoristisk. At hun for fremmede kan virke stram og streng, oppdaget hun som nybakt mor, da hun traff på en eldre hjelpepleier. Anne Grethe Erlandsen gjør om stemmen, viser at hun er skuespiller også:

"Ja, nå blir det nok litt annerledes for deg. Nå blir du nok litt mykere, sa hjelpepleieren til meg. Ha. Hun mente det jo bare godt. Om jeg er blitt mykere med årene? Nei, det får andre svare på. Men det å være selvhøytidelig er i hvert fall ikke meg!

- Men egentlig er jeg sjenert. Det veldig viktig for meg å skille mellom det private og det offentlige. Du hadde ikke fått komme hjem til meg for å lage dette intervjuet, sier hun ertende.

Det er ikke det at hun ikke skjønner folks nysgjerrighet.

- Jeg har aldri opplevd interessen for min person som ondsinnet, sier hun. Men hvilken farge jeg har på tapeten er det ingen andre som har noe med!

Hun kan strekke seg til å si at hun har en "kjempefin familie". Mannen er fra Fredrikstad og tenåringsdatteren er hun veldig stolt av.

- Og så har vi verdens mest rampete hund! Dressurkurs? Nei, det syntes den var for kjedelig, og det syntes vi også, sier hun og ler. Vi ler med når hun tøyser med alle hundene som MÅ gå i ring og MÅ sitte på likt.

- Det er jo helt tullete at alle skal gjøre det samme samtidig! I litt overført betydning så er jeg ikke spesielt begeistret for den type likhets-tankegang.

- Er det Høyre-politikeren i deg som heller vil framheve individet?

- Det kan nok stemme, svarer damen som har sittet både i bystyre og formannskap for Høyre, og som fortsatt nærer dyp kjærlighet for det blå partiet.

Karriere i blikket har hun visst aldri hatt. Yrkesveien har blitt til mens hun har gått. Ikke ante hun i 1979, som nyutdannet sykepleier, at det skulle bli så lite klinikkjobbing. Nå kan hun ikke engang sette en sprøyte.

Men hun kan etter hvert mye annet, og har ifølge CV-en undervist på sykepleierutdanningen, vært fylkesleder i Norsk Sykepleierforbund, og helsesjefet både her i Sarpsborg og i Trøgstad før det.

- Jeg er en litt sånn Askeladden-type, og tenker ofte at selv om dette ikke så aktuelt nå, så kan jeg sikkert bruke til et eller annet siden. Jo da, jeg har mye rart i sekken etter hvert, sier hun fornøyd.

Barndommen på Hedmarken var en smule brokete.

- Jeg vil ikke si at jeg ikke hadde venner, men jeg har alltid visst at jeg ikke hørte til, sier hun og blir alvorlig.

- Mor var dansk, og det var snålt nok i seg selv. Og så var det far, da, som var doktor. I tillegg var vi nye i bygda. Klærne våre var annerledes, og matpakka! Jeg har sluppet unna mye fæl norsk mat, sier hun og ler høyt.

Hun savner ikke barndomstraktene i nevneverdig grad.

- Faren min mener han bor på verdens beste sted, midt der ute på jordet. Men at det er utrolig vakkert der kan jeg si meg enig i.

Likevel, opphavets drøm om at Anne Grethe en dag skal komme flyttende tilbake til barndommens dal, knuser hun rått og brutalt. Men dialekten tar hun vare på, til en viss grad.

- Jeg blir kav hedmarking hvis jeg treffer likesinnede, sier hun, og blir brei i målet med en gang.

Hun synes ikke det er det minste rart at interessen for helse er så stor. Emnet angår oss alle.

- Da jeg var leder i Norsk Sykepleierforbund, ledet jeg den første streiken i historien. Den var bitte liten, og bare noen få helsesøstre og sykepleiere ble tatt ut. Vet du hvor folk ringte med bekymringene sine? Jo, til NRK Østfold! Folks redsel i forbindelse med sykdom er det viktig å ta på alvor, sier hun, men føyer fort til at hun mener Sykehuset Østfold er et godt sykehus med god kvalitet.

- Samtidig jobber vi stadig med å forbedre tjenestene våre, sier hun.

Bøker troner nesten på toppen av interesselisten. I huset hun og tre andre familier eier sammen i Italia, får hun rikelig anledning til å fordype seg i tykke og gode romaner.

- Det er et fristed, sier hun, med lengsel i blikket.

- Da vi var der sist hadde datteren min og jeg med oss fem bøker hver. Etter noen få dager hadde vi lest både våre egne og hverandres bøker, forteller hun entusiastisk.

Alle som kjenner Anne Grethe Erlandsen vet at hun er spesielt opptatt av Ole Brumm.

-Jeg har et periodeforhold til han, innrømmer hun, og slår en gang for alle fast at Ole Brumm er for voksenlitteratur.

- Nasse Nøff og Ole Brumm sitter under et tre. "Tenk om det ramler ned", sier den engstelige grisen Nasse. "Tenk om det ikke gjør det", svarer Ole Brumm da. Det er yndlingssitatet mitt, sier Anne Grethe Erlandsen mykt.

- Jeg liker så godt måten Ole Brumm betrakter verden på. Jeg er nok litt barnslig, selv om jeg ikke er av den typen som leker gjemsel og flyr i skogen og lager hinderløyper og sånn.

Femtiårsdagen skal feires med familiebesøk i hjemmet. Senere i høst er det venninner som skal inviteres i bursdag.

- Men det blir uansett en feiring i rolige former. 50 gjester i en gymnastikksal er absolutt ikke meg, sier hun og grøsser.

Ringen er på en måte sluttet for Erlandsen. Nå har hun kontor omtrent akkurat der hun bodde på sykepleierhybel da hun først kom til Østfold.

Og apropos kontor; kommunikasjonsdirektørens er av den striglete varianten. De beskjedne kvadratmeterne i administrasjonsbygningen oser ikke akkurat av hjemmekos. Det er bevisst.

- Jeg tok en runde for noen år siden. Da hadde jeg et kontor som så ut som en stue. Nei, det må være litt forskjell på jobb og hjemme, konstaterer hun.

- Dessuten er dette faktisk et offentlig kontor, legger hun til, og ser seg rundt. I vinduskarmen, ved siden av en beskjeden grønnplante, står en svart, liten hundeskulptur. En finsk lapphund.

- Den bringer kanskje lykke?

- Nei da, den bare bor her. Jeg er ikke akkurat i overtrobransjen, sier hun lurt.

Gratulerer med dagen i morgen, Anne Grethe Erlandsen.

Artikkeltags