Hver dag er National-dag

Foto:

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Han har vært aktiv idrettsmann, trener, dommer, formann og nå endelig æresmedlem av National. 71-årige Bjørn Arnesen angrer ikke en dag på all tiden han har brukt på det hundreårsjubilerende idrettslaget.

DEL

Lørdagsgjesten: Bjørn Arnesen Første gang publisert i SAs papirutgave 26.11.2005

- Jeg må gjøre et annet medlems ord til mine, sier æresmedlemmet alvorlig:

- Han ble nemlig spurt av en journalist en gang om han hadde ofret mye ved å være så engasjert i National. «Jeg har ikke ofret noe som helst», svarte han da, og det samme kan jeg si, forteller Bjørn Arnesen, men legger til at jo visst har det vært mye jobbing, i perioder både dag og kveld og helg.

Men brenner man for bryting, så gjør man det.

- Dessuten var det å ha tilhørighet til et lag nærmest en nødvendighet da jeg vokste opp, hevder han.

Raskt og lettbeint baner Arnesen vei inn i Nationalstua, idrettsforeningens møtested i skogkanten på Kurland.

- Her er jeg godt kjent. Jeg har nærmest bodd her i perioder, forklarer han.

- Hvis dere skal gå National etter sømmene, så kan dere forresten belage dere på å bli her lenge, smiler han.

- Du har fortsatt brytekropp, du?

- He he, jo, kanskje, men den har nok blitt litt utvidet etter hvert, ja.

Så er det da også mange år siden unge Bjørn var på slankekur både titt og ofte.

- Foreldrene mine syntes det var helt greit at jeg drev med bryting, men at jeg skulle «pine meg ned» rett som det var, det likte de ikke. Du vet, da havnet matpakka i skyllebøtta.

Men vektklassen måtte strengt passes på, og for Bjørn Arnesens del ble det ekstra mye vanndrikking før han skulle på stevner og konkurrere. I 1957 ble han juniormester i yndlingssporten.

- Det skjedde i Folkets Hus. Vi brøt oppe på scenen. Jo, det er helt sant, sier han og smiler av minnet.

Det var under oppveksten i Østre bydel at Bjørn stiftet bekjentskap med National. Hver kveld var Kirkegata skole åsted for trening av alskens slag; boksing, turn, håndball, friidrett og selvfølgelig bryting.

Men det var turn unge Bjørn begynte med. Alle de bryteinteresserte gutta startet nemlig med denne grenen, siden brytesporten den gang var forbeholdt voksne karer over 16.

Han har både barn og barnebarn, men han har ikke klart å friste noen av dem til å engasjere seg i National.

- Nei, og det er jo litt trist, da, innrømmer han, men legger raskt til at han for lengst har akseptert at bryteinteressen ikke er arvelig.

- Men bryting er en fin idrett, sier han med varme i stemmen.

- Den trener hele kroppen, fra topp til tå. I dag finnes det jo så mange idrettsgrener, men hvis jeg skulle valgt på nytt så ville jeg nok fortsatt satset på brytingen.

Bjørn Arnesen kaller bryting en «fattigmannssport».

- Det virket på den måten at de eldste medlemmene tok tak i treningen og lærte opp de yngre. Men det fungerte, sier han.

I Nationalstua er det varmt og godt. Medaljer og pokaler i massevis pryder vegger, bord og skap. Bjørn Arnesen har sine pokaler stående hjemme, men han viser gjerne fram andres trofeer.

- Her er løperen Rolf Hansens medaljer. Han var aktiv på 30-tallet, og deltok faktisk i OL i Berlin, der han kom til finalen på 5000 meter, sier han fornøyd.

Da Bjørn Arnesen var ung hadde National nærmere 700 medlemmer og mange «mestere». I dag er antallet rundt 200, og mange idrettsgrener er forsvunnet fra klubben. Boksingen ble fjernet først.

- Det var i 1959, på grunn av en stor diskusjon rundt denne sporten, forteller han, og tilstår at han gjerne hadde sett at det fortsatt hadde blitt bokset i Nationals regi.

Det har skjedd andre store endringer også i løpet av de seksti årene Bjørn Arnesen har vært med i klubben. Han husker med glede den gangen det var yrende liv på Nationalstua, nesten når som helst på døgnet.

- Egentlig var det friidretts- og håndballgruppa som brukte huset som utgangspunkt for treningen, men vi hadde også all møtevirksomheten vår lagt hit. Onsdager var det felles badstudag, og søndager var det åpent hus med kaffe og prat, husker han.

Selv om Bjørn Andresen savner kaffestundene i klubbstua, mener han at det ville vært utopi å innføre tilbude t igjen nå.

- Det er rett og slett ikke tiden for disse tingene lenger, tror han.

Sammenkoblingen mellom idrett og kirke var også noe som skapte mange hyggestunder for gamle National-helter. I 50 år ble det arrangert påskeotte og juleotte i klubbstua.

- I mange år var det pastor Volden, som vi kalte ham, som kom hit til Nationalstua og holdt gudstjeneste for medlemmer og andre interesserte. Det var trist at det ble en slutt på det også, sier han med vemodsklang i stemmen.

Men så ler han igjen, på spørsmål om han noen gang tjente penger på idretten.

- Nei, jeg innkasserte ikke ett øre, verken på seire eller noe annet, svarer han kjapt.

Derimot har Bjørn Arnesen brukt atskillige kroner og krefter på idrettslaget «sitt». Han forteller muntert om da hele brytergruppa stilte opp på dugnad for mange år siden.

- For å skaffe penger til ny brytematte måtte vi være med og rydde en stor tomt, sier han lattermildt.

- Vi sto på som bare det, med hver vår spade og en trillebår på deling. Men du verden så artig det var.

Andre ganger hjalp han og andre medlemmer til med å rydde skøytebaner på Glengshølen og på Tunevannet. Han forteller smilende om måking og ispussing i timevis.

- Likevel endte det noen ganger som her, sier han hoderystende, og viser fram et gammelt avisklipp om totalt kaos og avlyst stevne på grunn av mildvær.

Da Bjørn Arnesen giftet seg og fikk barn, ble det litt mindre morsomt å være så aktivt med i National.

- På slutten av 60-tallet var jeg både formann og trener, samtidig som jeg drev med husbygging og hadde småbarn.. Da var det en belastning å ha vervene mine her, innrømmer han.

- Du vet, man kan ikke være med på samme nivå gjennom et helt liv. Jeg har tatt meg noen små pauser, og jeg har vært sliten i perioder, men jeg har aldri gått lei.

Og det er godt, for nå er æresmedlem Arnesen blitt klubbens arkivar. Dessuten er han en av fire som i tre år har jobbet med den nå fiks ferdige hundreårsberetningen.

- Det var så mange ting jeg ikke visste om National, sier han ivrig.

- Jeg har bladd meg gjennom en masse materiale, som etter hvert skal bli til en bok. Man kan jo bare bli sittende der og lese, vet du,- det er jo så morsomt!

Men om klubben kan nå tilbake til gamle idrettshøyder, er han mer usikker på.

- Du vet, det var jo uhyre høyt nivå her i mange år, sier han - og så mange som vi var blir vi nok heller ikke igjen. Men vi må satse på at klubben består, det må vi virkelig, sier han bestemt.

Artikkeltags