Det er flere gode grunner til at prosjektet som omfatter gågata må skrinlegges. Byens hovedgate er nemlig av nasjonal betydning.

I kvartalet mellom St. Marie gate og Kirkegata, og med Glengsgata og Jernbanegata som sidegater, er planen å erstatte de nåværende bygningene med ny bebyggelse bestående av forretninger, kontorer og boliger. Er dette virkelig en gavepakke til byutviklingen? Overhodet ikke.

Gågata inngår i Riksantikvarens NB!-register – en database over byer og tettsteder i Norge med kulturmiljøer som har nasjonal interesse. Registeret omfatter 75 byer, inkludert Sarpsborg, der sporene etter 1000 års byhistorie er kartfestet. Fordi de historiske byene nå opplever et omfattende utviklingspress, angir registeret områder hvor det må vises særlige hensyn i forbindelse med videre forvaltning og utvikling. Gågata er nettopp ett av disse områdene.

– I NB!-områdene ønsker vi å videreføre byggeskikken. Vi ønsker ikke at nye bygg skal stå i kontrast til de gamle, og i hovedsak skal vi ikke tillate endring i disse områdene, sier Leidulf Mydland. Han er seksjonssjef for byutvikling, regional forvaltning og arealplan hos Riksantikvaren.

Vernereglene i byen har aldri fungert etter hensikten.

 

Ifølge Riksantikvaren har øst-vest-aksen med St. Marie gate og sør-nord-aksen med Sandesundsveien/Karl Johans gate, sammen med torget og rutenettstrukturen, klare likhetstrekk med romerske byplanprinsipper. Sarpsborg torg tilsvarer Forum. Delområdet, som blir definert som et nasjonalt kulturhistorisk bymiljø, bærer strukturene fra gjenreisningsplanen fra 1839, og planen er et tidlig eksempel på et slikt helhetlig grep i byplansammenheng, heter det.

– Vi må tenke oss om. Hva er det vi lar oss forføre av? Er det arkitektene? Hvem vil for eksempel ikke være moderne? Men mote er noe av det som er minst holdbart. Derfor mister områder sin helhet, sier Leidulf Mydland med klar beskjed til byggesaksavdelingene om å fremme et godt kulturminnevern. Han har helt rett. Bygninger er i sum det som i størst grad former våre omgivelser.

Mantraet til Riksantikvaren er at byggesaksbehandlerne ikke må la seg rive med. I Sarpsborg spesielt bør man trå ekstra varsomt. Vernereglene i byen har nemlig aldri fungert etter hensikten. Det har eksistert en forstemmende holdning til kulturarv helt siden etterkrigstiden. For hvis utbyggerne i Sarpsborg har vært bøllene i byutviklingen, så er kommunen de puslete guttene som gjerne henger med bøllene, men som selv ikke har så mye å bidra med.

Utbyggere i Sarpsborg må se på historisk bebyggelse som en ressurs, ikke en begrensning. I andre byer, som for eksempel Tønsberg, prøver kommunen å få utbyggere til å unngå å rive unike bygninger og heller bevare eksteriør og form. Rettesnoren er å se på hvem som er naboen i gaten. Et hus må ikke betraktes med skylapper. Det må være et bærende prinsipp.

Den truede gågatedelen i sentrumskvartalet har en arkitektonisk lokalverdi. Rekken av bygårder representerer en byhistorie som framtidige generasjoner fortjener å oppleve. Man skal være forsiktig med å forkludre det som utgjør nerven i sentrum. Gågata er indrefileten som binder sentrum sammen. Å se kvartalet som en helhet må derfor innebære en bevaringsvurdering av den sjarmerende gågatepassasjen fra krysset i Glengsgata til Jernbanegata. Jeg sier ja takk, til både nybygg og bevaring, men hvordan skal det gå hvis Sarpsborg sentrum får en splitter ny gågaterekke som fullstendig bryter med bygningene på motsatt side i St. Marie gate?

Her er et historisk ankerfeste i sentrum i ferd med å bli vandalisert.

 

Noen få meter fra gågate-krysset i Glengsgata, mellom de historiske bygårdene St. Marie gate 107 og Glengsgata 31, ønsker i tillegg Betongbygg å rive en del av St. Marie gate 107 og erstatte den med et moderne bygg. Rådmannen trosser fylkeskonservatorens innsigelser og sier ja. Begrunnelsen er «å sikre at aktivitet bidrar til et levende sentrum». Det er i slike tilfeller at NB!-registeret må veie tungt. Det må derfor vises særlig hensyn med videre forvaltning og utvikling.

Det gjør ikke rådmannen her. Det er ikke bare Marit Synnevåg, hovedeier av Glengsgata 31, som fikk hakeslepp da tegningen for det modernistiske tilbygget ble kjent. Et modernistisk bygg som hører hjemme i Bjørvika i Oslo klemt mellom to trehus i Sarpsborg, vekker forargelse hos mange. Hvis Synnevåg sender de samme tegningene til Riksantikvaren, blir det garantert rabalder. Her er et historisk ankerfeste i sentrum i ferd med å bli vandalisert.

Kvartalsrekken fra 1800-tallet er kanskje det best bevarte og mest helhetlige historiske gatemiljøet vi har igjen i Sarpsborg.

– Vi har aldri tatt næringslivet så mye på alvor som det vi har gjort nå. Vi har vært ydmyke og lyttende, sier næringsrådgiver Thomas Engh i Sarpsborg kommune. Den samme holdningen må kommunen i hvert fall innta overfor Riksantikvaren, Fylkeskonservatoren, Fortidsminneforeningen, Sarpsborg historielag og, ikke minst, den delen av byens befolkning som bryr seg. Den nye sentrumsplanen bør gjenspeile tungtveiende faglige innspill om bevaring av hus og bymiljøer.

Utslettes disse stedene, begynner det å bli få sentrumsnære bygninger som har røtter inn i fortiden i Sarpsborg. Det vil bli færre åndelige pustehull. Da er det grunn til å rope varsko.

NB! Gågata er nemlig av nasjonal interesse.