Lang vandring til en møkkete stall

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Maria og Josef vandret i taushet. Det var isende kaldt. Stien var gjørmete, det regnet, og de var begge gjennomvåte og kalde. Maria orket nesten ikke sette bena under seg, men eselet ville ikke rikke seg før hun steg ned fra det.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Hun var stor og tung. Fødeklar. Det var absurd at hun gikk her og trasket. Hun burde være inne, i nærheten av noen som kunne hjelpe henne når fødselen satte i gang. Men makta hadde talt, hun måtte av gårde til Betlehem for å bli registrert.

Sånn var det å være nederst på rangstigen. Sånn var det å være et okkupert folk. Sånn var det å være lovet bort til en mann av Davids ætt, en som sorterte under Betlehem by. Så de pakket med seg det mest nødvendige, lesset opp på eselet, og så la de i vei. Han var gretten, og hun var mildt sagt oppgitt.

Josef skjemtes over situasjonen. Tenk å måtte dra en høygravid unge kvinne ut på en lang vandring midt på vinteren. Han forbannet okkupasjonsmakten. Han fortvilte over sin egen avmakt. Han krympet seg ved tanken på at barnet kunne bli født underveis. Han var snekker, ikke verken bonde eller hyrde, han hadde aldri overvært en fødsel, og ante ikke hva han skulle gjøre. Heldigvis hadde han hatt åndsnærvær nok til å spørre en venn som visste litt mer om hva som var det aller meste nødvendige. Han trodde han skulle klare det nå, å hjelpe barnet frem i verden, og kutte navlestrengen. Men han håpet, og ba, om at det ikke måtte bli nødvendig.

De var fremme ved bebyggelsen nå, og godt var det, for det var blitt mørkt, og Maria måtte hvile for hver tiende meter. Josef så godt at hun hadde vondt. Han forsøkte å riste av seg sinnet og fortvilelsen over situasjonen, og spurte med så mild røst han bare kunne klare: Skal jeg gå i forveien og forsøke å finne et sted vi kan overnatte?

Men det var nytteløst. Ingen hadde plass å avse. Så havnet de sammen med dyrene i en møkkete stall i utkanten av den lille byen.

Josef ville forgå av skam. Var dette alt han kunne by på? Stram lukt av dyremøkk og våt pels/ull, en seng av fuktig høy, vann fra trauet til dyrene. Ikke en jordmor å finne, ikke noen som visste hva å føde var – ja, det måtte være dyrene i så fall. Noen av dem hadde kanskje født.

Nei, dårligere kunne det neppe bli.

Men Josef var ikke dum, han forstod at fødselen var godt i gang. Der var derfor Maria stanset så ofte det siste stykket. Riene fikk henne til å stønne tungt. Josef var livredd.

Så ble Jesus født. Der. I stallen. Med dyrene som vitner, og en vettskremt Josef som jordfar. Og hvem skulle tro at den skitne, mørke stallen, skulle bli til et slott for konger, et værelse av lys og varme, et rom duftende av røkelse? For slik husket Josef det nå: at alt var blitt lyst, varmt og nært. Og at den stramme dyrelukta var forvandlet til en duft av kongerøkelse.

Barnet var selv lyset. Og fra barnet strålte en varme som fikk dyrene til å falle til ro, som fikk Marias smerter til å avta, som fikk Josefs hjerte til å slå roligere. Frykten forlot ham og Josef ble fylt av en ny og ukjent glede. Et barn er oss født. En sønn er oss gitt. Hans navn skal være Jesus – det betyr Herren frelser. Han skal hete Immanuel- det betyr Gud med oss.

Jesus er vår frelser, vår frigjører, vår Gud. Jesus vil bo hos deg, i ditt hjerte. Jesus vil bringe lys, varme og frelse til deg.

Kanskje tenker du at du er for møkkete? At du er tvers i gjennom dårlig, ingenting verdt, at du er mørk og kald. Slik som stallen var.

Men leste du ikke det? At nettopp i den stallen ble Jesus født. Nettopp der hvor det var kaldt, mørkt, dårlig, der ble Jesus født.

Derfor kan du vite: Jesus vil gjerne bo hos deg. I ditt hjerte. Han leter ikke etter et slott, eller en villa, eller et palass, han leter etter det stedet hvor det er plass til ham, hvor døren blir åpnet, hvor han får lov til å være.

Du kan ta i mot ham nå. Han vil gjerne komme inn til deg, for han elsker deg. Han er den som frelser. Han er Gud med oss – Gud som vil være sammen med oss -i mørket, i fortvilelsen, i skammen, i sinnet, i avmakten. Gud frykter ikke det vonde. Gud overvinner det – med kjærlighet.

Derfor forkynner engelen til gjeterne julenatten: Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: i dag er det født dere en frelser i Davids by! Han er Kristus, Herren.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken