Gå til sidens hovedinnhold

Somrene som aldri mister sin glans

Artikkelen er over 2 år gammel

Kronikk Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Jeg blir alltid så sentimental,» sier fetteren min hver gang flyet svever over de ville, spektakulære Sunnmørsalpene. Det er når de veldige fjellrekkene med snødekte topper som hever seg over landskapet, dukker opp i flyvinduet. Det betyr at innflygingen til Vigra nær Ålesund er i full gang, og gjensynet med hjemfylket og fjellene som stuper ned i de mange fjordene under ham, bringer fram stemninger fra barndommen og oppveksten i Ulsteinvik.

Akkurat det samme skjer når jeg ser konturene av Sarpsborg idet bilen suser forbi det nye sykehuset på Kalnes. Da er det som om det øde, vakre, men også ensomme rommet i minnene fra alle årene mine i byen, som jeg hadde elsket, og oppdaget at jeg fortsatt elsket, manes fram.

Alt det som hadde pågått i livet mitt på den tiden fyller meg med en blanding av vemod og glede. Men ved byen min, og der jeg hadde trådt mine sko i barndommen, er det ingen steile tinder som på Sunnmøre. Ingen uendelige hav. Det finnes ingen skarphet her. Bare milde, mer vennlige omgivelser.

Sommerregnet fyller frontruten med små dråper som sveipes vekk av vindusviskerne, og lyset fra lyktene flakker foran meg. På vei inn i sentrumsgatene, til barndomshjemmet i Sandesundsveien, dukker Peterson, trærne i alleen forbi St. Olavs gravlund og Kruseløkka ungdomsskole, Storbyen og Festiviteten opp.

Jeg sitter tilbakelent i bilen og stirrer. Jeg har savnet disse omgivelsene. Nå fyller jeg dem med alle dagene, ukene, månedene og årene jeg har tilbrakt her.

Men hjem er for meg ikke lenger et sted. Det er familie og venner. Det er ishockeykveldene i Sparta Amfi, somrene på hytta i Skjeberg, den gamle, svartbeisede sveitservillaen fra 1898 i Sandesundsveien og fotballkampene med Sarpsborg 08 på Stadion. Det er hjem for meg nå.

De 30 årene jeg tilbrakte i Sarpsborg gjenoppleves i løpet av sekunder mens gamle Kalnes jordbruksskole og Badeland omgir meg på E6. «Å, så bra det var», tenker jeg da.

I Sarpsborg er det plener, hekker og hus som i en hvilken som helst annen middels stor norsk by. En eldre mann kommer ut av Storbyen, går nedover Sandesundsveien og stopper der de gamle skolebygningene sto. Kanskje han tenker på de tomme korridorene like etter at det ringte ut for siste gang før sommerferien. Gjenlyden av skrittene er der fremdeles. Det er avtrykket av elevene fra årenes løp som bare en gammel lærer kan høre.

Trærne skjelver i brisen i Roald Amundsens gate. Luften fylles av lyder i byen, i gatene, på hushjørnene og i gågata. Syklene og bilene suser forbi deg i Borregaardsbakken.

Vannet glitrer i Glomma, trekronene ruver i Kulås og vinden kommer blåsende innover når du går forbi Hafslund kapell.

Sola brenner på himmelen over Høysand og fjellveggen som strekker seg utover mot Gressdal og Løkkevika. Det er en langsomhet i alt, i lyset, i menneskene.

 

Jeg tenker på moren min som døde i fjor. Da oppdaget jeg, i møtet med døden, at de små detaljene også blir viktige. Det vi tar for gitt, men burde ta innover oss og verdsette.

Verden ligger der, fullspekket av mening, og venter på å bli omfavnet. Moren min gjorde det. Hun omfavnet verden.

Synet av sola i det nedtonede landskapet som omgir Sarpsborg slår meg gjennom hele sommerhalvåret. Den er her med en usedvanlig sterk kraft og fyller alle sentrumsgatene med et hav av nyanser hver gang strålene filtreres gjennom skyene.

Ved Kulås ligger også de gamle direktørboligenes parker store som fotballbaner. De funklet av blåveis i min barndomstid og hadde store bringebærbusker og morelltrær.

Jeg elsker bølgene som kaster seg innover mot land i skjærgården, jeg nyter vinden som blåser mot meg i Skjebergkilen og landskapet med bondegårder, rautende kyr, kornåkrer og lukten av nyslått høy. Jeg skuer utover. På jordene som strekker seg nedover.

Bare det å sette seg ned under den blådype himmelen, med utsikt mot det solblinkende vannet innerst i Skjebergkilen, og se barna mine strekke ut en arm eller sette seg på huk for å se om en krabbe har begynt å spise på blåskjellet som er festet til snøret, gir meg en intens lykkefølelse.

Det er sommerens gjentakelser som aldri mister sin glans.

Kommentarer til denne saken