Dialektskam i Østfold

«Tradisjonen Vinje føyer seg inn i når han kommer med disse ytringene, er for mange kjent gjennom revyfiguren Raymon. Raymon springer ut av en lokal, rik revytradisjon som var knytta til industrimiljøet i Fredrikstad», skriver førsteamanuensis Karine Stjernholm i denne kronikken. På bildet ser vi Øivind Johannessen i rollen som Raymon under et show i Sarpsborg Scene i 2012. (Foto: Tobias Nordli)

«Tradisjonen Vinje føyer seg inn i når han kommer med disse ytringene, er for mange kjent gjennom revyfiguren Raymon. Raymon springer ut av en lokal, rik revytradisjon som var knytta til industrimiljøet i Fredrikstad», skriver førsteamanuensis Karine Stjernholm i denne kronikken. På bildet ser vi Øivind Johannessen i rollen som Raymon under et show i Sarpsborg Scene i 2012. (Foto: Tobias Nordli)

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

«Østfoldmål er en dialekt man sjelden hører andre steder enn i Østfold», skriver Karine Stjernholm, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, i denne kronikken.

DEL

Kronikk«Er østfolddialekten den siste negativt merkede dialekten i Norge?» spør førsteamanuensis i språkvitenskap ved NTNU, Olaf Husby, i en kronikk i Sarpsborg Arbeiderblad. I kronikken skriver han om en episode av TV-programmet «I Larsens leilighet», der de to sarpingene Nils Ole Oftebro og Vegard Larsen møtes. Husby skildrer hvordan de to innledningsvis i programmet fleiper litt på østfoldmål, før de brått skifter til oslomål, og fortsetter med det når de starter programmet «på ordentlig».

Husby viser også til tidligere utspill av Finn-Erik Vinje om saken, det siste i en artikkel i Dagbladet den 31. januar, der han nok en gang går til angrep på østfoldmål. Han uttaler at det blir «feil» når barn fra Oslo-området bruker Østfold-l i dagligtalen, og at det «ikke er gunstig for barn som vokser opp». Vinje har etter hvert gjort det til en tradisjon å spre de uvitenskapelige meningene sine om andres språkbruk, og selv om Vinje sjelden nøler med å sparke mot alle som snakker annerledes enn han selv velger å gjøre, har hans irritasjon over andre menneskers språk særlig gått ut over østfoldingene.

Vinje har uttrykt seg negativt om østfoldmål flere ganger, for eksempel da han kåra østfoldmål til Norges styggeste dialekt, noe han hevder han ble pressa til. Pressa eller ikke, Vinje har ikke brukt tida etterpå til å rette opp fadesen. Og han føyer seg inn i en god nasjonal tradisjon. Å mobbe østfoldinger er ikke Vinje aleine om. Mens dialekter i Norge generelt har høy status og får mye oppmerksomhet, gjelder ikke det alle dialekter. Dialekter på Østlandet som ligger tett opptil Oslo-mål, får lite forskningsoppmerksomhet, og det gjelder kanskje aller mest for dialekten eller dialektene i Østfold.

Generelt har alle talemålene på Østlandet fått mindre forskningsoppmerksomhet enn andre dialekter i Norge de siste par hundre åra. Det skyldes i stor grad at da språkforskninga i Europa og Norge vokste fram som en egen vitenskapsdisiplin på 1800-tallet, var forskerne mer opptatt av å finne fram til de historiske linjene i språkutviklinga enn å beskrive samtidas språkbruk. I Norge holdt blant andre Ivar Aasen på med dette. Da han begynte å jobbe med å lage et eget norsk skriftspråk, var ikke nordmenn vant til å tenke at norsk var et annet språk enn dansk. Det ble viktig for forskerne på den tida å (be)vise at norsk var en egen språkgrein på det nordiske språktreet. Det fant de ut ved å rekonstruere tidligere språkstadier tilbake til norrøn tid, og også før dette.

Med god støtte i internasjonal språkforskning lette altså Aasen seg fram til det som var norsk i dialektene i sin samtid. Og selv om mange kritiserer Aasen for bare å ha vært opptatt av dialektene på Vestlandet, er ikke den kritikken helt rettferdig. Aasen brydde seg antakelig lite om eksakt geografisk plassering av dialektene. Han var opptatt av å finne ut hva som var bevart av den norske språkgreina, og da var det naturlig å lete etter det i de talemålene som ikke var blitt påvirka av dansk i dansketida. De dialektene som hadde levd tett med dansken, for eksempel «den dannede dagligtale» eller «riksmålet», som ble snakka av eliten i byene, var talemål eller dialekter som var blitt danna på en måte som språkvitenskapen inntil da ikke hadde greid å beskrive, nemlig gjennom språkkontakt.

Selv om språkforskerne i dag ikke lenger er like opptatt av å vise hvordan språk genetisk sett henger sammen, har det ikke kommet en storm av undersøkelser av talemålene på Østlandet, særlig ikke av talemålene som kommer i skyggen av det professor emeritus Vinje kaller språket til barn i Oslo-området.

Østfoldmål er en dialekt man sjelden hører andre steder enn i Østfold. Og hvis vi skal prøve å forklare hvorfor, er det relevant å trekke inn Vinjes hatefulle ytringer igjen. Ytingene hans er ikke faglig baserte, men får dessverre en viss tyngde gjennom hans fortid som professor i språkvitenskap.

Karine Stjernholm, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold. (Foto: Høgskolen i Østfold)

Karine Stjernholm, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold. (Foto: Høgskolen i Østfold)

Tradisjonen Vinje føyer seg inn i når han kommer med disse ytringene, er for mange kjent gjennom revyfiguren Raymon. Raymon springer ut av en lokal, rik revytradisjon som var knytta til industrimiljøet i Fredrikstad. Raymon, «enfoldingen», er småfeit, dum og omtrent den eneste ambassadøren for østfoldmålet nasjonalt. På 1990-tallet vedtok Østfold fylkeskommune å bruke 80 millioner kroner på et prosjekt som blant annet skulle bidra til å bli kvitt Raymon-stempelet.

Det finnes andre dialekter i Norge enn østfoldmål som også kan sies å ha en lav status. Et flertall av disse er også lokalisert på Østlandet, som for eksempel dialektene nord for Oslo, kanskje særlig talemålene rundt Mjøsa. Selv om disse dialektene også latterliggjøres innimellom, har de noen fordeler som østfoldmålet ikke nyter godt av, nemlig det at de er representert i både litteratur og politikk. Alf Prøysen har vært en folkekjær ambassadør for disse dialektene, noe som sikrer dem en viss kulturell prestisje. I tillegg har for eksempel Sigbjørn Johnsen brukt sin egen dialekt mens han jobba som finansminister i Norge. Det ga dialekten en viss autoritær status i tillegg til den kulturelle statusen.

Når vi ser hvordan østfoldmål framstilles i Norge, er det ikke rart at østfoldingene velger å snakke oslomål i offentlige sammenhenger

Karine Stjernholm, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold

Østfold mangler denne typen representanter i den offentlige diskursen i Norge. Den eneste representanten som løftes fram i offentligheten, er Raymon og karakterer som likner mer eller mindre på han, som René André Andreassen Ask, som var en figur som gjentatte ganger dukka opp i NRKs Underholdningsavdelingen våren 2015.

Når vi ser hvordan østfoldmål framstilles i Norge, er det ikke rart at østfoldingene velger å snakke oslomål i offentlige sammenhenger.

Østfold har hatt, og har fortsatt, industri som er viktig for landet vårt. Disse arbeidsplassene tiltrekker seg likevel ikke mennesker med den samme prestisjen som det hovedstaden gjør. Industriarbeidere nyter ikke den samme prestisjen som det NRK-ansatte gjør, eller toppolitikerne i landet. Talemålet på østkanten i Oslo har hatt de samme utfordringene, og i doktoravhandlinga mi fra 2013 viser jeg hvordan eldre østkantmål i Oslo har forsvunnet sammen med industriarbeidsplassene. Det talemålet som snakkes øst i Oslo i dag, er et nyere oslomål som er knytta til helt andre verdier enn det gamle bymålet var.

Også industrien i Østfold er redusert, og hvis den forsvinner helt, blir kanskje også østfoldmålet borte? Det vet vi ikke ennå, for østfoldmålet har fortsatt ikke vært gjenstand for noe særlig oppmerksomhet fra språkforskere, noe vi mener det er på høy tid å gjøre noe med.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags