Retten til en verdig død

Av

Vi kjemper for at dødssyke mennesker så langt det er mulig skal få en human og verdig avslutning på livet, skriver Ole Peder Kjeldstadli i dette leserbrevet.

DEL

LeserbrevSarpsborg Arbeiderblad skrev under vignetten «Det hendte» at 3. desember 1997 ble legen Christian Sandsdalen av Oslo byrett dømt for overlagt drap, men fikk domsutsettelse. Dette var den første norske rettssak hvor en lege var tiltalt for aktiv dødshjelp. Saken ble anket. Han var medlem av Foreningen Retten til en verdig død.

I vår formålsparagraf står det at vi kjemper for at dødssyke mennesker så langt det er mulig skal få en human og verdig avslutning på livet. Og vi kjemper for at loven endres slik at uhelbredelig syke mennesker i terminalfasen, med store lidelser og/eller hjelpeløshet, skal kunne få bistand til å avslutte livet dersom de utvetydig ønsker det og kontrollkriterier er ivaretatt. Dette står for noe helt annet enn «retten til å bli drept».

Selv er jeg nå 74 år og friskmeldt etter kreftbehandling, og arbeider sterkt for at Foreningen Retten til en verdig død skal få gjennomslag for å endre lovverket slik at jeg om det skulle være nødvendig kan få hjelp til å dø på en verdig måte. Aller helst vil jeg ikke ha slik hjelp, men en kan aldri vite.

Debatten har vart lenge her i Norge. Allerede i 1968 skrev Dr. theol. Tor Aukrust en kronikk i Aftenposten hvor han hevdet at Norge sto overfor nye utfordringer: «Jeg har ikke bedt om å få leve; er jeg da under enhver omstendighet nødt til å tviholde på noe som er påtvunget meg?

Er jeg nødt til å leve, dersom livet blir uutholdelig og meningsløst? Har jeg ikke frihet til å leve eller dø etter eget ønske?» Aukrust kjente imidlertid ikke til noe aktuelt moralsystem som da aksepterte eller anbefalte selvmordet i dets tradisjonelle mening.

Men problemet dukket på 60-tallet opp i en helt ny livssituasjon: Det definitivt dødssyke menneske. Kunne et menneske i en slik situasjon be om legens assistanse for å forkorte dødsprosessen og for eksempel slippe unna et langvarig, smertefullt og «meningsløst» sykeleie?

Det hadde altså kommet til et nytt moment som i høy grad kompliserte denne saken: Legevitenskapens enorme utvikling og dens ofte nesten utrolige muligheter til å holde et dødssykt menneske i live, en utvikling vi kanskje burde hilse med glede?

Stiftelsen av «Foreningen Retten til en verdig død» i 1977 var det første synlige tegn i Norge på at det skjedde en bevisstgjøring om nye problemstillinger når det gjaldt pasienter på vei mot livets slutt.

I 1982 ble dødshjelp praktisk talt enstemmig og ubetinget avvist: Over halvparten av befolkningen svarte at dødshjelp «aldri» burde rettferdiggjøres, og tre av fire benyttet de tre mest restriktive plassene på skalaen.

I oktober 1992 fortalte Stein Husebø selv i et fjernsynsprogram med fokus på helsevesenets etiske utfordringer ved livets begynnelse og slutt, at han etter gjentatte oppfordringer tilførte en døende kreftpasient medikamenter, som i løpet av få minutter medførte pasientens død. Saken kom aldri til retten fordi riksadvokaten gav påtaleunnlatelse, ei strafferettslig gult kort.

Sommeren 1996 ga legen Christian Sandsdalen aktiv dødshjelp til den sterkt MS-syke Bodil Bjerkmann etter hennes eget innstendige ønske. Sandsdalen meldte seg for Riksadvokaten og ble senere tiltalt. Gjennom sin handling og gjennom rettssaken, ga han et ansikt til debatten om aktiv dødshjelp i Norge, og saken ble for alvor satt på dagsorden. Han har foreningen vår æret med å opprette en pris som bærer hans navn, og den deles ut til en person som gjennom bøker, media eller på annen måte har gitt et bidrag i arbeidet for lovbestemt rett til en selvbestemt verdig død i Norge.

Selvsagt er helbredelse det primære for legene, men samtidig er det etisk likestilt å sørge for en god måte å dø på når nok er nok. Forpliktelsen er å handle i den sykes beste interesse – og ikke alle har samme interessen. Foreningen Retten til en verdig døds visjon er at legevitenskap og sykepleie i positivt samspill med etikere og lovgivere kan skape et samfunn hvor alle mennesker kan gå døden i møte med visshet om at det vil åpnes en vei ut av meningsløs lidelse når dette er vårt høyeste ønske.

Høyesterett mente da Sandsdalen ble dømt at det kunne være på tide at Stortinget på nytt vurderte grensene mellom det tillatte og det straffbare på dette området.

Vi venter fortsatt på Stortingets behandling av denne anmodningen fra retten.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags