AUF og Unge Venstre viser ingen kjærlighet for barnet i mors mage

Av

Burde vi ikke stå opp mot sortering, og akseptere det flotte mangfoldet vi har, spør Kamilla Synnøve Nandrup Pettersen som en reaksjon å Unge Venstres og AUFs ønske om å utvide abortmuligheten.

DEL

LeserbrevJeg kjenner det knyter seg i magen når jeg leser de siste dagers utspill fra Unge Venstre og AUF. Tanken på at noen ønsker å gjøre abort mer tilgjengelig, gjør meg matt. Hvilket samfunn er det Unge Venstre og AUF ønsker å skape med denne typen utspill? Skal vi virkelig godta et samfunn hvor bestemte egenskaper gir grunnlag for at mennesker ikke får leve?

Teknologien utvikles raskt. Det er bare snakk om tid før enda flere diagnoser kan oppdages under svangerskapet. Vi har allerede ultralyd og fostervannsprøve, som igjen sublimeres av NIPT- testen. Flere av diagnosene som nå stilles, gir ikke nødvendigvis disse såkalte uønskede egenskapene, men sier noe om en risiko for at de kan oppstå. Man risikerer dermed å sortere bort mennesker på et grunnlag som ikke er reelt.

Er det greit å abortere et barn diagnostisert med hydrocephalus som har ti prosent sannsynlighet for å få hjerneskade? Hva med det såkalte friske barnet, som får surstoffmangel under fødselen og blir kraftig hjerneskadet? Det er umulig å sikre seg mot alt her i livet. De fleste vil nok si det er uhørt å drepe dette barnet på grunnlaget av hjerneskaden det fikk. Hvorfor skal det ene barnet settes over det andre, som med stor sannsynlighet vil kunne leve et helt normalt liv?

Hva med barnet som blir diagnostisert med trisomi 21 (Downs syndrom) under svangerskapet? Det er et menneske, akkurat som deg og meg, og som på sitt vis vil kunne bidra positivt til et varmere samfunn. På noen områder vil disse barna ha behov for større grad av tilrettelegging, men det bør ikke være et problem. De fleste av oss vil på et eller annet tidspunkt i livet trenge hjelp i en eller annen form.

Abortspørsmålet er etisk svært krevende.

Det rapporteres om at barn helt ned i 21. uke kan overleve. I dag gjøres det en enorm innsats på premature barn som blir født i uke 23-24. Likevel får ofte disse en del senskader, små eller store. Da er vi villig til å ta sjansen for å redde liv. Er det virkelig ønskelig å la grensen for abort overgå grensen for når et barn kan overleve en prematur fødsel?

Vi ser en positiv trend når det gjelder aborttallene. Tallene går nedover, men jeg er redd det kan endre seg dersom abortgrensen flyttes. Ikke bare fordi det vil bli mer tilgjengelig og kvinnen kan utsette avgjørelsen sin, men også fordi man som samfunn sender ut et signal om at det er akseptert, selv om man er langt ut i svangerskapet.

Kommer det egentlig noe godt ut av å heve abortgrensen?

Vi vet at jo lenger ut i svangerskapet kvinnen kommer, jo mer krevende vil en abort være både fysisk og psykisk. Når det nærmer seg uke 18, vil en abort være som en fødsel, med de følelser og komplikasjoner det medfører. Dagens abortlov er over 40 år gammel, og ivaretar også de få som måtte ønske sen abort av forskjellige medisinske årsaker. Søknaden må gjennom en nemd, og kvinnen får oppfølging.

Burde vi ikke heller ha fokus på tilrettelegging for at alle skal få den hjelpen de trenger, enten det er foreldrene gjennom et krevende svangerskap eller barna når de kommer til verden? Vi må gjøre det enklere å føle seg velkommen i vårt samfunn, framfor å gjøre det enklere å sortere bort. Burde vi ikke styrke ordningene for tilrettelegging og hjelp framfor å heve abortgrensen? Burde vi ikke stå opp mot sortering, og akseptere det flotte mangfoldet vi har?

Jeg vil fortsette å kjempe mot sortering, og sier ja til livet!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags