Årsmøteuttalelse fra Sarpsborg Nei til EU: Om EØS-avtalen

Av
DEL

EØS-avtalenUttalelse fra årsmøtet i Sarpsborg Nei til EU:

Den nye 4-partiregjeringen, med tillegg av Arbeiderpartiet, kan glede seg over 25 år med EØS-avtalen. Et lite jubileum må det føles som, selv om flere av partiene gjerne hadde sett at vi ble et EU-land etter folkeavstemningen høsten 1994.

Vi har gode handelspolitiske relasjoner til EU, påstås det. De virker alle fornøyd med avtalen. Ikke så merkelig egentlig, tatt i betraktning den politikken som det indre marked i EU består av; en markedsliberal politikk som høyrepartier, kristeligdemokrater og sosialdemokrater har stått sammen om i noen tiår. Sist nedfelt i Lisboa-traktaten, gjeldende fra 2009.

De norske partiene med samme ståsted har ikke nevneverdig annet politisk syn. Så da må det bli tilnærmet lik politikk som gjelder.

Det må nevnes at regelverket for EUs indre marked er helt likt med hensyn til vår EØS-avtale. Da fungerer EØS-avtalen godt – for EU-tilhengere. Et viktig moment; når EØS-komiteen og Stortinget har godkjent et EU-direktiv, har EU/EØS-regelverket forrang framfor opprinnelig norsk lov.

Selv om de første tjue årene også besto av saker med mange kontroverser, er det først de siste årene at EØS-avtalen virkelig har blitt betent. Den markedsliberale politikken som EU-kommisjonen utarbeider og får vedtatt i EU, passer ikke alltid inn i arbeidsfolks interesser. Heller ikke blant fagorganisasjonene internt i EU. LO og fagforbundene er på tå hev.

Da Høyesteretts 17 dommere, 5. mars 2013, enstemmig tok parti for staten, med NHO som motpart, og tariffnemnda 12. oktober 2018 tok parti for NHO og EØS-avtalens overvåkingsorgan ESA, ble det selvfølgelig bråk.

LO og Fellesforbundet var medpart til staten, og ni verft var medpart til NHO. Det har skjedd i saken om den tariffestede retten til godtgjørelse for reise, kost og losji i Fellesforbundet.

Utenlandske arbeidere innen EU/EØS-området får heretter ikke dekket reise, kost og losji på oppdrag i Norge. Neglisjeringen av Høyesteretts dom fikk Fellesforbundets største avdeling, avdeling 5 i Hordaland, til å reagere sterkt. Den vedtok oppsigelse av EØS-avtalen.

Vi er nå spente på hva som blir konsekvensene av reaksjonene i fagbevegelsen.

De to siste LO-kongressene, i 2013 og 2017, har begge enstemmig vedtak på at: «LO krever at norske myndigheter går imot begrensninger i retten til kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdannelse. ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler.»

Den nåværende regjeringen er flink til å føre EU-politikk. Det er bare å se til norsk jernbanedrift. En oppstykking i mange selskap og videre pulverisering av NSB. Det får regjeringen til uten hjelp fra EU, med Jernbanereformen. Tildelingen av det engelske selskapet Go- Ahead på Sørlandsbanen sier det meste.

Norske medier bør ta del av «skylda» for kunnskapsnivået i jernbanesaken. Go-Ahead har fått bred omtale, i negative termer, ved tildelingen av drift på Sørlandsbanen. Den større saken, Jernbanepakke 4, som skal behandles i Stortinget i nær framtid, har nesten ikke vært omtalt i mediene.

Jernbanepakka består av flere direktiver og forordninger. En markedspilar, om konkurranseutsetting av persontrafikken, og en teknisk pilar, som omhandler sikkerhet på jernbanen. Om den nye regjeringen sier ja til Jernbanepakke 4, betyr det at et framtidig storting ikke kan omgjøre det. Stortinget er da låst til EU-regelverket gjennom EØS.

Like ille; EUs jernbanebyrå ERA (European Union Agency for Railways), blir gjeldende. Vi underlegges et byrå, med tilsyn for sikkerhet, direkte styrt av EU, en union Norge ikke er medlem av.

Ap har varslet bruk av reservasjonsrett mot direktivet.

Det er å håpe på følgende scenario: At fagforbundene i LO ser konsekvensene av EUs arbeidslivspolitikk og at LO-kongressen i 2021 (i mai og før stortingsvalget) samler seg om en oppsigelse av EØS-avtalen. At en utredning om en alternativ handelsavtale blir foretatt. At Ap blir presset av et sterkere LO og de to partiene SV og Sp, som er mot EØS-avtalen, og med Rødt som støtteparti i EØS-saken.

Det betyr at en ny rødgrønn regjering dannes uten at EØS-avtalen er fredet i regjeringssamarbeidet, som var tilfellet sist gang vi hadde en rødgrønn regjering. Da står det på en ny regjerings politiske forhandlingsvilje, med alle våre naturressurser til disposisjon.

Og ikke minst – en frihandelsavtale fra 1973, som etter EØS-avtalens artikkel 120 (og protokoll 41), ikke er sagt opp. Denne frihandelsavtalen er et godt utgangspunkt. Den sikrer uansett norske industrivarer tollfri adgang til EU.

Det hele kan forenkles i forståelsen av demokrati og folkestyre. Vi bør hegne om en samfunnsutvikling der velferdsstaten formes etter vår folkevalgte nasjonalforsamling, og ikke etter et overnasjonalt EU-hegemoni med en traktatfestet markedsliberal politikk som mal.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags