Fortetting - hvorfor og for hvem?

I dette innlegget skriver Helge Sten Thorbjørnsen om fortetting i norske byer. (Foto: Jarl M. Andersen)

I dette innlegget skriver Helge Sten Thorbjørnsen om fortetting i norske byer. (Foto: Jarl M. Andersen)

Av
DEL

InnleggNår det i de senere år har blitt argumentert så sterkt for fortetting i landets tettsteder, så er hovedargumentet selvsagt knyttet til miljø og klima. For da er det lettest å få gjennomslag med syltynn argumentasjon og svak empiri.

I Regjeringen.no hevdes det at «Et bedre bymiljø oppnås ved å utvikle tettere byer og steder som er tilrettelagt for gange, sykkel og kollektivtransport. Dette gir nærhet til service- og kulturtilbud, mangfold og variasjon».

Staten truer med innsigelse når det i by- og tettstedsområder ikke er lagt særlig vekt på høy arealutnyttelse, fortetting og transformasjon. Av hensyn til miljøet. Vil du ikke, så skal du.

Nå bygges det blokker som aldri før i sentrale strøk. For det er det som er fortetting, arealutnyttelse og transformasjon. Blokker. Entreprenører kjøper opp eneboliger, gamle industribygg eller grøntområder og bygger blokker. Blokker som sjelden møtes med ovasjoner fra sine kommende naboer.

Derimot mottas de miljøskapende blokkene med høylytte protester og henvisninger til reguleringsplaner som fastslår at området er bestemt for eneboliger. Beboere viser til tap av livgivende solstråler. Beboere mister utsikten til skog og vann.

Politikerne, de som egentlig skal bestemme, blir presset av entreprenørene, av sentralistene, av klima- og miljøfundamentalistene og uttaler med alvorlig stemme at de forstår sine velgere så vel og har stor sympati og dyp medfølelse med dem som rammes.

Men så er det slik at de som klager må innse at de bor i en by, og at de verken eier utsikten eller solen.

Dessuten så er fortetting nødvendig for å nå klimamålene i Paris-avtalen. Og ikke minst for å gjenopprette det gamle romantiske bymiljøet, med folk som møtes, snakker sammen, spiser sammen, drikker sammen og hjelper hverandre. Følgelig må unntak gjøres fra reguleringsplanene.

Og opp stiger blokker som paddehatter; blokker for eldre og pensjonister som frykter framtiden. For pussig nok så skjer kravet til fortetting samtidig med at folk over 50 blir fortalt at de snarest mulig bør flytte i blokk før de blir for gamle og for slitne til å male, reparere, måke snø, til å gå i trapper, til å stelle huset. Alt som det å ha en enebolig innebærer.

Og påvirket av venner og kjente og eiendomsmeglere forlater de sine hus og bosetter seg i lettdrevne leiligheter med alt på ett plan og med vaktmestertjeneste.

Helge Sten Thorbjørnsen.

Helge Sten Thorbjørnsen.

Men så må tiden de brukte til å passe på hus og hjem fylles med noe. For de er fremdeles friske og aktive. Den treningen de fikk med å stelle hus og hage, må nå kompenseres. For trening må de ha skal de holde seg i form og leve et sunt og langt liv i leilighet.

Derfor besøkes treningssentrene daglig. Der går de opp og ned av krakker, der pumper de jern. Der går og løper de på tredemøller, der ror de, der strekker de seg og der tøyer de ut. Aktiviteter som de nettopp har flyttet fra. Men til en annen pris, og med kostbart og moderne treningstøy. Og med personlig trener. For det må de ha, de over 70 som bor i leilighet.

Og regjeringen står på og hevder at de får et bedre miljø når de er nærmere service- og kulturtilbud; de får mangfold og variasjon. Mangfold og variasjon; jammen sa jeg smør.

For det er ikke mye mangfold og variasjon i de nye dyre blokkene som bebos av etnisk norske mellom 50 og 100. Få, om noen barn, få, om noen ungdommer, få, om noen ikke-etnisk norske. Det mangfoldet og den variasjonen som finnes her, er like sjeldne som gode fotballspillere på Sørlandet.

For her ferdes mange norskfødte kvinner og noe færre norske menn. De er bakoverlente og minnes de tider da alt var så meget bedre, der de sitter med sine rødvinsglass på balkongen og skåler med sine likesinnede.

For regjeringens krav om fortetting treffer nettopp behovet til kvinner med eldre ektefeller. De fleste gifte kvinner bor sammen med menn som er eldre. I snitt cirka 3 år. Når kvinner lever lenger enn menn, i 2017 over 3 år, så er det stor sannsynlighet for at de fleste gifte kvinner lever som enker i 6 år.

Og hvem skal da gjøre det arbeidet i eneboligen som mannen tradisjonelt har utført? Maling, snekring, gressklipping, muring, luking, småreparasjoner og så videre.

Ingen er svaret. Leilighet, leilighet, leilighet er alternativet. Og helst før mannen har mistet for mye av sin restarbeidsevne. Å stå for flyttingen fra enebolig til leilighet alene er ingen lett jobb.

Og enda et sammenfall. Regjeringen må tenke på at det blir fler og fler eldre som trenger pleie i dette landet. De fleste eldre, sier statsministeren, vil bo hjemme lengst mulig. Men ikke i hvilket som helst hjem. Med pleietrengende spredd rundt omkring i eneboliger, vil kostnadene til eldreomsorgen bli større enn med de gamle samlet i blokker. Der vil hjelpepleierne kunne betjene adskillig flere per time.

Det er uklart om fortetting tjener klimaet. Det tjener i alle fall ikke miljøet, og overhodet ikke integreringen. For i stedet for å bidra til mangfold og variasjon skapes ghettoer og segregering. Eldre skilles fra yngre, fattige skilles fra rike, etnisk norske skilles fra innvandrere. Effekten er at samtidig som folk trykkes sammen, skilles de fra hverandre.

Nei, fortetting er sentralisering og en del av regjeringens privatiseringsprosjekt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags