De fleste og de andre...

Ståle Hansen i Sarpsborg Pensjonistparti svarer her på innlegget om skolemat og sosiale helseforskjeller som Høyre-politikerne Monica Carmen Gåsvatn og Erland Larsen hadde på trykk i SA 6. august. (Foto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix)

Ståle Hansen i Sarpsborg Pensjonistparti svarer her på innlegget om skolemat og sosiale helseforskjeller som Høyre-politikerne Monica Carmen Gåsvatn og Erland Larsen hadde på trykk i SA 6. august. (Foto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix)

Av
DEL

Skolemat og forskjellerSkolemat alene utjevner ikke sosiale forskjeller, hevder Monica Carmen Gåsvatn og Erlend Larsen fra Høyre. Forskning viser at det gjør det.

Vi hører stadig mange ministere og andre stortingsrepresentanter fra posisjonen og opposisjonen forteller oss at «de fleste har det bra», «de fleste greier seg godt».

Gjentatte ganger sier finansministeren: «De fleste eldre har god råd».

Men det er ikke «de fleste» som er problemet. Det er de andre, det er de som ikke har god råd, de som mottar minstepensjon på 13.000 i måneden, bor alene, har bil, hus, utgifter, forsikring, skal kjøpe seg klær og mat.

Det er cirka 180.000 av dem. Minstepensjonistene, altså.

De har ikke god råd. De lever under EUs fattigdomsgrense. Finansministeren ser ikke disse. Finansministeren ser bare «de fleste».

Dersom det er sant at «de fleste» greier seg godt, da er det slett ikke så dyrt å sørge for at «de andre» får det bedre enn nå. Og at de slipper stempelet «fattig».

Kunnskapsministeren sier at «de fleste» skolebarna blir ikke mobbet. Altså er det ikke et stort problem.

Men et stort mindretall blir mobbet. Det er de som er problemet, det er de som har problemer. I og med at de er så få, skulle det ikke være så dyrt å gjøre noe med det.

Statsministeren sier at «de fleste» som bor på sykehjem har det bra, og de har et verdig liv.

Det er sikkert rett, men det hjelper ikke de som ikke er «de fleste». Det hjelper ikke de som ikke får komme opp om morgenen, det hjelper ikke de som blir, bevisst eller ubevisst, feilmedisinert. Det hjelper ikke de som blir nødt til å ta til takke med den behandlingen de får, selv om det ikke alltid er en verdig behandling.

Barneministeren sier at «de fleste» barn har et godt liv. I de fleste tilfellene gjør barnevernet en god jobb. Da skulle det være lett å hoste opp nok penger til at «de andre» får det godt og trygt.

Forsvarsministeren sier at «de fleste» som kommer hjem etter krigstjeneste i utlandet, greier seg godt.

Hvorfor får ikke da «de andre», de som sliter med angst, selvmordstanker og stoffmisbruk etter oppholdet, hjelp? «De fleste» greier seg jo.

Helseministeren sier at «de fleste» som får livstruende sykdom, som kreft, blir helbredet. «De fleste» får også behandling innen rimelig tid.

Men «de andre» dør. Ministeren sier jo de er få. Dermed skulle det ikke være uoverkommelig å sette inn ressurser der?

Statsministeren og kunnskapsministeren samt et par Høyre-damer forteller oss også at gratis skolemat ikke utjevner de sosiale helseforskjellene.

Men nylig publisert forskning viser nettopp dette. I et skolematprosjekt i Agder fant de ut at gratis skolelunsj, et brødmåltid i henhold til kostrådene og frukt/grønnsaker virker sosialt utjevnende. Prosjektet gikk over ett år. Tidligere forskning viser at slike tiltak må være gratis for å virke sosialt utjevnende.

Svenskene og finnene har skjønt dette for lenge siden (lovfestet i Finland siden 1948).

Våre nordiske naboer fant visst også ut at elevene var mer lærevillige. Så kanskje vi bør følge dette opp samtidig med noe mer disiplin i skolen og få inn motiverte lærere.

Vi har fått et samfunn av «de fleste». Og det er, i dobbelt forstand, livsfarlig.

De som sitter i lenestolen foran TV'n blir lett lurt til at alt er såre vel. De glemmer at det er «de som er få», som er problemet. Og det er de som har problemer.

I tillegg sier ministrene og politikerne at de har bevilget uhorvelig store beløp, så da så. Men, de store beløpene går stort sett til «de fleste».

Det er det som synes, det er det som gir flest stemmer ved valg.

De som sitter nederst ved bordet har ingen stemme, selv om de har stemmerett. Og så utgjør de ikke flertallet.

Hva gjør man med dette? Hvordan skal vi strekke fram ei hånd til minstepensjonisten, mobbeofferet, de som har et uverdig liv på sykehjem, de som blir dårlig behandlet av barnevernet, de som går på skolen uten frokost, skolemat...?

Pensjonistpartiet har dette som post 1. Selv om vi er et politisk parti på lik linje med andre politiske partier, setter vi spesielt søkelys på «de andre», de som ikke blir titulert som «de fleste».

Men Pensjonistpartiet er lite, men kan bli størst. Grunnfjellet vårt, pensjonistene, er på om lag 1,3 millioner personer.

Dersom hver tredje pensjonist stemmer på Pensjonistpartiet, vil vi være en av de største grupperingene på Stortinget.

Og her i Sarpsborg vil vi også bli en av de største gruppene i bystyret, om byens pensjonister stemmer som forklart over.

Da er det stor mulighet for mat i skolen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags