Vyer

Bjørn Jansen gir her en pendlers beskrivelse av en reise mellom Sarpsborg Oslo med Vy. (Foto: NTB Scanpix)

Bjørn Jansen gir her en pendlers beskrivelse av en reise mellom Sarpsborg Oslo med Vy. (Foto: NTB Scanpix)

Av
DEL

PendlertilværelseSommeren 2018 sto togene stille på Østfoldbanen mellom Halden og Oslo. Årsaken var oppgradering og utbedring av jernbanenettet. Også i sommer har togene på Østfoldbanen stått stille av samme grunner: Oppgradering og utbedring. Greit nok. Den som venter på en forbedring, venter sjelden forgjeves. Tenkte vi reisende. Så begynte togene på den oppgraderte og utbedrede Østfoldbanen å gå igjen. Trodde vi reisende. Og etter en stund fikk vi Vy. Kanskje noen reisende til og med fikk visjoner?

Det følgende er en beskrivelse av en pendlers reise mellom Oslo og Sarpsborg, etter oppgradering, etter utbedring, etter Vy:

Jeg har vært på jobb i Oslo. Skal ta toget 19.01 hjem igjen, med ankomsttid i Sarpsborg 20.25. Kl. 19.00 får vi som venter på perrongen beskjed om at toget er innstilt på grunn av strømstans ett eller annet sted på linjen, og beskjed om at «de reisende anbefales å finne alternative transportløsninger».

Hva er alternative transportløsninger, tenker jeg. Drosje? Så får vi beskjed over en svak høyttaler om å ta lokaltoget til Moss. Til Moss??? Men jeg skal jo til Sarpsborg!

Jeg tar rulletrappene opp til ventehallen, finner en person som virker som en ansatt ved jernbanen og forsøker å spørre hva jeg skal gjøre. «Vent, vent, vent», svarer vedkommende og snakker febrilt i en telefon. Etter et par minutter får jeg (og mange andre forvirrede passasjerer) beskjed om å ta lokaltoget til Moss for å der få nærmere beskjed. Ok. Jeg tar sjansen på det, må spørre om hvilket spor dette toget går fra og når det går. Får svar. Har fire minutter på meg. Småspringer til rett spor. Andpusten. Er ikke lenger 25 år. Rekker lokaltoget. Med nød og neppe.

På lokaltoget til Moss får vi, etter et par stasjoner, følgende beskjed over en knapt hørbar høyttaler: «Reisende til Østfoldbyene skal gå av på Kambo. Der venter busser som går i skytteltrafikk mellom Kambo, Moss og Rygge. Fra Rygge går det tog videre.» Skytteltrafikk, tenker jeg. Hvorfor skytteltrafikk?

Vi går alle av på Kambo. Må lete oss og gjette oss fram til hvor de skytteltrafikkerende bussene muligens står. En dame i 50-årene har tydelige bevegelsesproblemer og må få hjelp av medpassasjerer. Ingen jernbaneansatt å se. Jeg har jo opplevd buss for tog tidligere. Da har det vært flust med jernbaneansatte som både har hjulpet passasjerer og anvist passasjerer til de rette bussene. Da het det NSB. Ingen hjelpende hender å se nå.

Vi finner fram til der hvor vi antar at bussene kanskje kan stå. Da skjønner jeg med ett dette med skytteltrafikk. For der bussene bør stå, står det en fem seters drosje og to maxi taxier. De fylles fort opp – og kjører. Tilbake står vi andre passasjerer. Skal den ta hele natten, denne skytteltrafikken?

Plutselig åpenbarer det seg en ung jente med NSB på ryggen. Ikke Vy, men NSB. Et spøkelse fra fortiden? Mange forsøker å spørre henne om busser. Hun ser bare forskrekket ut, sier «Vent, vent, vent», speider ut i mørket – og forsvinner.

Da skyller det plutselig en bølge av takknemlighet gjennom meg. Takknemlighet over at det ikke er pøsende regnvær. Takknemlighet over at det ikke er tjue minusgrader. Takknemlighet over at det finnes medpassasjerer med vyer som kan hjelpe de med problemer, som den bevegelseshindrede damen, når politikernes vyer om oppsplitting og omorganisering ikke strekker til.

«Jævla NSB» utbryter plutselig en ventende passasjer, til allmenn latter. Og får til svar: «Har du ente følllt me i timen, eller? Gløm NSB. Nå er det vyene som gjelder.»

Etter tjue minutters venting kommer det endelig en buss. Jeg kom meg om bord. Det gjorde også den bevegelseshindrede damen. Jeg rakk ikke å se om alle fikk plass før bussen kjørte.

Vi kommer til Rygge via Moss. Det er mørkt, så jeg har ikke kunnet se hvor bussen kjørte. Men tid tok det. På Rygge stasjon blir vi kjørt inn til plattformen der det står «Tog til Oslo». Skal vi stå her? Eller skal vi over på den andre plattformen med tog videre til østfoldbyene. Ingen å spørre. Så vi passasjerer spør oss selv. Men vi har ikke svar.

Hvor er de som skal veilede oss? Jeg begynner så smått å bli lei av dette. Ser at bussen vi kom med fortsatt står der den kjørte inn på stasjonen. Går dit og ser en person med kjeledress stå og febrilt snakke med bussens sjåfør. Da jeg forsøker å stille ham et spørsmål om hva som skjer, får jeg til svar: «Vent, vent, vent». Etter en tid kommer kjeledressen ut og roper. «Dere skal gå på bussen igjen». Som sagt, så gjort. Bussen kjører oss videre. Mye hoderisting blant de reisende.

Vi kjører innom både Råde og Fredrikstad. Det tar sin tid. Kort etter at vi har kjørt fra Fredrikstad oppdager jeg at vi kjører over Fredrikstadbrua. Skal vi kjøre over både Selbak og Torp? Hvorfor kjører vi ikke den raskeste veien til Sarpsborg – over Rolvsøy?

Vi er på Sarpsborg stasjon kl. 22.00. Altså litt over en og en halv time forsinket. Da jeg går av bussen, spør jeg sjåføren om hvorfor han har kjørt denne omveien – og får til svar: «Jeg kjører den veien jeg har fått beskjed om å kjøre». Kanskje han hadde fått beskjed av VY? Hva vet jeg. Men en ting vet jeg: At jeg har en VY mindre.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags