Markedslovene: Bryr markedsliberalistene seg om dem?

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

LeserbrevMarkedsliberalister prøver gjerne å gi inntrykk av at de søker å oppfylle kriteriene for «det fullkomne marked», som etter bl.a. Adam Smith sine teorier skal gi optimal utnyttelse av samfunnets ressurser, riktige priser og produksjonsnivå. Men om en ser nærmere på noen av kriteriene, hvordan stemmer de med hva markedsliberalister i mange tilfeller går inn for?

1. Ingen toll eller subsidier.Dette er kanskje det markedsliberalistene snakker aller mest om, og de har helt rett når de påstår at dette griper inn i verdensmarkedets frie fastsettelse av pris og produsert mengde.

Men hvor ofte klager de over kryss-subsidiering, som en stor markedsaktør kan benytte for å konkurrere ut andre små eller mer spesialiserte produsenter, som kanskje ikke kan bruke overskudd fra andre sektorer til å underprise enkeltvarer (jfr. bruken av lokkevarer)?

Toll, subsidier, avgifter o.l. begrenser markedet geografisk. Tiltaka er ikke i seg sjøl problematiske, det er det en vil oppnå med dem, som kan diskuteres.

2. Ingen preferanser. Preferanser kan f.eks. handle om at noen vil boikotte eller foretrekke varer av et spesielt merke, fra et spesielt land e.l. I et perfekt marked skal kjøperne velge ut fra pris og kvalitet. Kundenes mulighet til å vite hvilket land et produkt kommer fra, er forsøkt begrensa gjennom merkelapper som "Made in EU", eller at opphavsland ikke oppgis.

Samtidig er det gjennom mange år lagt ned en stor innsats for å bygge opp sterke merkevarer, nettopp i håp om å skape preferanser hos kundene. Så ille er det, at det fortsatt forekommer mobbing, spesielt blant mindreårige, ut fra hvilket produktmerke som er plassert på f.eks. et klesplagg. Ikke sjelden er det vel nettopp disse store, multinasjonale merkevareprodusentene som påstår å ivre for markedsliberalisme.

3. Full informasjon for kjøper og selger: I mange tilfeller vil produsenter heller skjule visse sider av produksjonen, gjerne under dekke av at de skal "unngå å skape preferanser". Kanskje vil de ikke at kundene skal vite hva slags miljø- og arbeidsforhold de produserer under, eller hva produktet egentlig består av? Som kjøper av varer produsert i fattige verdensdeler, har en ofte minimal kunnskap om hva slags produksjonsforhold en bidrar til.

4. Alle eksterne kostnader tilfaller produsenten: Nok et punkt en vel aldri hører markedsliberalistene snakke om. Alle samfunnskostnadene, som skader på naturgrunnlaget, helseskader hos arbeidere o.l., skal i prinsippet dekkes av produsenten.

I praksis virker det som mange store selskap lokaliserer produksjonen til land der myndighetene ikke bryr seg nevneverdig om verken miljø eller helse. Den økonomiske kostnaden blir da mindre, men hva med den etiske kostnaden?

5. Mange produsenter og konsumenter, lett etablering: Ingen produsent eller konsument bør bli så stor at de i vesentlig grad kan påvirke prisnivået. I dagens verden ser vi derimot en stor konsentrasjon av markedsmakt på få merkevarer/kjeder.

Merkelig nok er det ikke sjelden nettopp disse store produsentene som påstår å være

for et fritt marked, kanskje fordi de da kan tjene enda mer penger og fjerne enda flere mindre konkurrenter.

6. Like eller sammenlignbare produkt: Men det er ikke alltid så lett å se på produktet hva slags teknisk og produksjonsmessig kvalitet det har. Derfor er punkt 3, om full informasjon, så viktig. F.eks. kan produksjonsformen ha stor betydning for de helsemessige kvalitetene til produkta. I landbruket handler det f.eks. om hva dyra fôres med, bruk av hormoner og antibiotika osv., som kan ha betydning både for produktkvalitet, miljø og folkehelse. Så kan en i tillegg spørre seg om 2 ellers like produkt, produsert under vidt forskjellige regelverk for arbeidsmiljø, dyrevern og miljøvern, egentlig er like nok til å konkurrere på samme marked. Det viktigste for "markeds-

liberalistene», ser noen ganger ut til å være at kundene skal vite minst mulig, og at mest mulig rovdrift skal være tillatt overalt, så konkurransen kan skje på like dårlige vilkår.

7. Økonomisk rasjonelle deltagere:

"Markedsliberalistene" gir iblant inntrykk av å ikke bry seg om dette, bl.a. ved å motsette seg begrensninger på reklame.

Reklamas viktigste funksjon ser ofte ut til å være å gjøre kundene mindre økonomisk rasjonelle. Objektiv og teknisk informasjon virker mindre viktig enn følelsesmessig påvirkning. Store økonomiske ressurser brukes på psykologisk derasjonalisering av markedet, der en gjerne prøver å skape både lojalitet og preferanser, nettopp det økonomisk rasjonelle kunder ikke skal ha. Og det er til slutt kundene som betaler for dette.

En kunne nok nevne flere kriterier og eksempel, men jeg håper nå å ha klart å påpeke at de som kaller seg markedsliberalister i altfor mange tilfeller baner veien for internasjonale oligopoler, der verdensmarkedet søkes dominert av et fåtall store produsenter som det vil være veldig vanskelig å konkurrere med. Adam Smith var faktisk opptatt av å redusere de rikes privilegier til folkets beste i datidas England, dagens «markedsliberalister» bidrar i mange tilfeller til å bygge opp et fåtalls store formuer, og for dårlig inntektsfordeling i verdikjedene.

Økonomisk teori har nok rett i kriteriene for det fullkomne marked. Markedet løser mye på egen hånd, og handel kan bidra til å redusere fattigdom. Men en enkel teori som er godt egna til å beskrive et ideelt marked for grønnsaker på et torv i 1800-tallets England, er ikke nødvendigvis overførbart som ideal for en verden med et mangfold av utfordringer. Markedets usynlige hånd er en god tjener, men en dårlig herre!

Det er snart valg, og jeg må flette inn litt propaganda til slutt: Senterpartiet er negative til EU, EØS, TTIP og TISA. Ikke fordi vi er imot internasjonalt samarbeid, men fordi vi misliker deler av innholdet og rigiditeta i disse konstellasjonene. Som sentrumsparti er vi skeptiske til for stor maktkonsentrasjon, enten den er privat, offentlig eller overnasjonal. Vi vil unngå demokratisk underskudd og for store forskjeller, bl.a. fordi sånt kan skape grobunn for opprør og krig. Offentlig inngripen i markedet kan ha ei utgiftsside, men har ofte ei inntektsside bestående av rasjonell produksjon av samfunnsgoder som bidrar til bedre trivsel for folk, dyr og natur, og mulighet for å holde en høyere minstestandard enn det «kappløpet mot bunnen» gir.

Vi syns at den blåblå regjeringa gjennom de siste 4 år har vist manglende forståelse for dette, og frykter det blir verre om de får fortsette. Sp vil supplere gode markedsprinsipper med rom for å bruke hjerte og hue.

Helge Skår, leder i Sarpsborg Senterparti

Helge Skår

leder i Sarpsborg Senterparti

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags